Espen Lee jobber som privatetterforsker

Espen Lee (67) er kjent som tidligere pengeinnkrever og leiesoldat. I dag jobber han som privatetterforsker sammen med Andy Larsgård. De to har også gjort mediefigurer av seg, og forteller om sakene sine i podkasten Avhørt, samt er aktuelle med ny tv-serie.

Baneheia-saken og Gjenopptakelseskommisjonen

Den årvåkne leser vil ganske sikkert stritte imot og sette inn fornektelsens sperrebukk.
«Han ble da bare vitterlig feilaktig dømt en gang», hører jeg mange tenke.
Ja, det er riktig. Like fullt ble han rammet av justismord nummer to da sikkerhetsnettet i 2010 revnet og ingen fanget opp at bevisene som dømte ham, da allerede hadde smuldret bort og mer eller mindre forsvunnet. Det var i 2010 at Gjenopptakelseskommisjonen skulle ha tatt på seg bindet foran øynene og gjort som Fru Justitia – og forløst Viggo Kristiansen fra sine livsvarige forvaringslenker. At en fyr, som er dømt uten tilstrekkelige bevis, ikke skal få en ny sjanse når bevisene for det motsatte ligger på bordet, kan ikke kalles annet enn et justismord.
Kanskje var det siste justismordet, som Gjenopptakelseskommisjonen begikk, enda verre enn det som skjedde da domstolene hoppet bukk over tvilen og valgte at rettferdighetens vekt skulle vippe til feil side. Gjenopptakelseskommisjonens justismord skjedde ikke på grunn av manglende eller svake bevis. Kommisjonen ville rett og slett ikke vurdere de nye bevisene. De fortsatte å holde fast på at domstolene allerede hadde vurdert bevisene – også de nye bevisene som utelukket eller svekket de opprinnelige bevisene
Etter å ha blitt dømt i to rettsinstanser og tilbrakt nesten ti år bak murene, skulle 31 år gamle Viggo Kristiansen allerede i 2010 fått sin sak gjenopptatt av Gjenopptakelseskommisjonen – det statlige organet som siden 2004 har fungert som Norges rettssikkerhetsventil. I hvert fall på papiret.
I 2021 fastslo Gjenopptakelseskommisjonen, med nytt mannskap i rollene, at det allerede i 2010 lå nye bevis på bordet. Det var med andre ord en unnlatelsessynd at kommisjonen glatt stengte døren og erklærte at ikke var fremkommet noe som svekket Jan Helge Andersens forklaringer. Sannheten var at kommisjonen ikke forsto at de sto overfor nye beviser. Feiltolkningen førte til at Viggo Kristiansen satt ytterligere elleve år i fengsel før han slapp ut. Baneheiasaken var ikke hvilken som helst sak. Ugjerningene som Viggo Kristiansen ble dømt for var så grusomme at både politi- og pressefolk fikk psykologhjelp for å bearbeide inntrykkene.
Det ekle oppfølgingsspørsmålet er likevel; var det kanskje slik at kommisjonen ikke ville forstå? Måtte det være nødvendig med ytterligere elleve års bearbeidelser til før de høyt skolerte kommisjonsmedlemmene så lyset? Elleve år med nye begjæringer og nymotens ting som blogg, sosiale medier, podcast, TV-dokumentar samt en bok? Fellesnevneren var at de alle inneholdt det meste eller deler av opplysningene og bevisene som Gjenopptakelseskommisjonen anno 2010 mente var «intet nytt». Kanskje kommisjonen ble lurt av sin egen magefølelse?