Lettere å få fredspris enn å få gjenåpnet en straffesak?

Teksten i overskriften er hentet fra boken «Utover enhver rimelig tvil» av forfatteren Malin Persson Giolito, datter av den mer kjente professoren i kriminologi, Leif GW Persson.
Romanen handler om hvor vanskelig det er å få gjenåpnet en straffesak. Muligheten for å få lykkes med en gjenåpning er som å innstille den domfelte til en fredspris. Sjansen for å lykkes er omtrent like stor.
Som leder av Foreningen for Etterforskning og Sikkerhet (NFES), en bransjeforening for privatetterforskere, har jeg egenhendig, og at andre medlemmer har opplevd å få gjenåpnet en straffesaker er tilnærmet nytteløst. Denne påstand kan bekreftes gjennom en rekke mislykkede forsøk.
Som privatetterforskere blir vi ofte engasjert av personer som mener seg feilaktig dømt. En gjenåpningsbegjæring starter vanligvis med en gjennomgang av sakens dokumenter. I mange tilfeller viser gjennomgangen av disse en mangelfull etterforskning, der vesentlige etterforskingsskritt er utelatt, i særlig grad en rekonstruksjon. Den er viktig fordi anklagerens saksfremstilling og påstander på den måten kan etterprøves og kontrolleres.
I den omtalte Monica-saken er det reist kritikk av politiet for ufullstendig etterforskning, samt henleggelse på feil grunnlag. Både Spesialenheten og riksadvokaten har bemerket svakheten ved at politiet aldri foretok en rekonstruksjon.
I enkelte tilfeller har privatetterforskeres rekonstruksjoner vist at det som påstås i forklaringen ikke er fysisk mulig. Dette er dokumentert ved foto og video. Resultatene er så presentert både for kommisjonen og påtalemyndigheten uten at det har ført til gjenåpning. Sistnevntes uttalelse var «de har sendt oss noen bilder, men de sier oss ingenting». Likeså viser åstedsundersøkelser at forklaringer kan være høyst tvilsomme.
Ifølge kommisjonen er heller ikke billedbeviset fra rekonstruksjonen nok til gjenåpning. Det mest nedslående er at det påståtte forhold som viste seg å være fysisk umulig, er en del av domsgrunnlaget. Dermed er vår påstand at dommen er feil.
Det avgjørende i vurderingen av om et bevis er nytt, er om bevisene eller omstendighetene som påberopes forelå for den dømmende rett.
I flere tilfeller synes kommisjonen opptatt av å argumentere ned de bevis som fremsettes. Det er ikke holdbart å konstruere teoretisk tvil for å få bort nye bevis. Når det i noen tilfeller også vises til at det kun er et «teoretiske bevis», så kan heller ikke kommisjonen bruke det som argumentasjon for å få bort det som anses som nytt bevis. Det er alvorlig når kommisjonen forsøker det, fordi det viser at bevis eksisterer, men er brysom da det kan føre til gjenåpning.

Vanlig prosedyre for privatetterforskeren er en nøye gjennomgang av sakens dokumenter, i tillegg en befaring på stedet for handlingene, og i noen tilfeller foreta en rekonstruksjon. Deretter skrives rapport. Rapporten inneholder en analyse og vurdering av innholdet i forklaringer som er gitt. I rapporten vises det til det som måtte være tvilsomme påstander, motstridende og/eller uriktige opplysninger.
Kommisjonen derimot har vist en noe lemfeldig holdning til privatetterforskernes rapporter.
Ifølge Gjenopptakelseskommisjonens instruks har den ansvar for at det blir foretatt en grundig utredning av sakens rettslige og faktiske side, og kan innhente opplysninger på den måten den anser som hensiktsmessig. Inntrykket er imidlertid at kommisjonen ikke i alle tilfeller utøver sin plikt til å undersøke forholdene som påpekes å være tvilsomme.
Det er tvilsomt at kommisjonen etterlever sin egen instruks når utrederne i et tilfelle brukte ca. 20 minutter på avhør av fornærmede, hvor forklaringen inneholder påviselige tvilsomme og uriktige påstander. Fornærmede ble dessuten ikke konfrontert med uriktighetene. Resultatet er at en uskyldig måtte sone en lang dom. Det skal etter strpl. § 392 2. ledd finnes gjenåpningsgrunn når det fremstår som tvilsomt at avgjørelsen er riktig.

Når det gjelder etterforskning er det i en doktoravhandling om faget «Etterforskning» av Ms/Phd Ivar Fashing ved Politihøgskolen vist til at manglende objektivitet i etterforskningen i praksis fører til feil bevisvurdering og beslutningstaking.

Den svenske professoren i straffeprosess, Christian Diesen skriver i sin avhandling følgende om etterforskning;
Metodikken må springe ut av bevisstandarden utover enhver rimelig og fornuftig tvil. Den må søke å underbygge en eventuell gjenværende tvil i form av alternative hypoteser til anklagers tiltalebeslutning og bevistolkning. Dersom alle fornuftige alternative forklaringer kan utelukkes, må forbrytelsen anses som bevist, men dersom det gjenstår konkrete alternative hypoteser som ikke kan bestrides, forblir det rimelig tvil og den tiltalte skal frifinnes.

I løpet av de senere år er det gjenåpnet noen få saker etter nye bevis, men da først etter at private og advokater har drevet en lang og intens kamp. Aktørene involvert i de feilaktige avgjørelsene har utvist en manglende ydmykhet og en nærmest patologisk gjenstridighet. Først når de knesettes gjennom nye ugjendrivelige bevis åpnes det for en gjenåpning. Kommisjonen har imidlertid i sine årsberetninger vist til at en rekke saker er gjenåpnet, men grunnlaget for gjenåpning har vært at tiltalte har vist seg ikke tilregnelig. Likeså domfelte i narkotikasaker hvor det i ettertid har vist seg at beslaget ikke har vært på listen over narkotika. Dette er i stor grad de saker som er gjenåpnet.

Urettferdighet er urettferdig.

John Chr. Grøttum
NFES

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.