Gjenopptakelseskommisjonene pr.2022

2007: I tillegg har det i 2007 vært engasjert en juridisk utreder, og frem til 1. desember en politifaglig utreder. Fra september 2007 har ytterligere en juridisk utreder vært tilsatt i et vikariat/engasjement.

2008: I tillegg har kommisjonen hatt to juridiske utredere tilsatt i engasjementer. [D]e to engasjementene ble høsten 2008 omgjort til faste stillinger.

2021: En politifaglig utreder på pensjonistvilkår. Tre jurister i engasjementer.

2022: Sekretariatet har ni juridiske utgreiarar og en utgreiarar med politifagleg bakgrunn. I tillegg har sekretariatet ein kontorsjef og ein seniorsekretær.

Utgreiarane i sekretariatet har brei erfaring frå strafferettspleia og anna verksemd. Dei har bakgrunn frå blant anna domstolane, påtalemyndigheita, politiet, forsvararsida og forvaltninga

Sviktende politikompetanse i kommisjonen påvirket Viggo Kristiansens gjenopptakelsessak

Les hele artikkelen på lenken nedenfor:

https://www.politiforum.no/baneheia-gjenopptakelseskommisjonen/sjodin-sviktende-politikompetanse-i-kommisjonen-pavirket-viggo-kristiansens-gjenopptakelsessak/231921

Gjenopptakelseskommisjonens sekretariat har langt flere juridiske enn politifaglige utredere, og er ifølge kritikere preget av profesjonskamp. Flere peker på at manglende politikompetanse har stor betydning for kommisjonens vurdering av innkomne saker.

I rapporten pekes det likevel på at hovedinntrykket etter intervjuene er at arbeidsfordelingen mellom de juridiske og politifaglige utrederne «oppfattes som naturlig, riktig og akseptert av begge grupper».

Det er det ikke alle som er enige i.

Toppen av isfjellet
En av disse, er tidligere Kripos-etterforsker John Chr. Grøttum, som i en årrekke har vært leder av Norsk Forening for Etterforskning og Sikkerhet (NFES), en interesseorganisasjon for privatetterforskere.

I sitt høringssvar til rapporten fra etterkontrollen av Gjenopptakelseskommisjonen, pekte interesseorganisasjonen på at kompleksiteten i en rekke av sakene som søkes gjenåpnet, først og fremst «ligger i identifiseringen av bevis, kontroll av bevis/omstendigheter, søking og innhenting/sikring av eventuelle nye bevis/omstendigheter og kontroll av disse».

«Dette gjøres etter helt ordinære etterforskningsmetoder, og krever først og fremst politikompetanse», skrev NFES i høringssvaret.

– Jeg har tillatt meg å se litt på bakgrunnen til de juristene som satt i utredningsenheten. De har ikke noen spesiell, etter mitt syn, faglig bakgrunn for å drive etterforskning. Gjenopptakelseskommisjonen burde i langt større grad satset på godt kvalifiserte, erfarne politietterforskere. De har en annen tilnærming og erfaring, og er mer nysgjerrige. De ville gått inn i sakene med en helt annen holdning, sier Grøttum i dag.

I arbeidet med denne saken har Politiforum snakket med flere personer med nært kjennskap til Gjenopptakelseskommisjonens arbeid. Ikke alle ønsker å stille til intervju, men mange av kildene peker på den samme problemstillingen:

At den politifaglige kompetansen spiller annenfiolin i vurderingen av hvilke saker som skal gjenåpnes av kommisjonen, har hatt stor betydning i behandlingen saker som ikke har nådd fram.

Jeg har mange eksempler på saker hvor vi har framskaffet en rekke beviser som sår tvil om hva som har skjedd, men hvor kommisjonen har avvist å ta opp saken til behandling, sier Grøttum.

Advokat Arvid Sjødin mener det er sterkt problematisk at sakene som begjæres gjenåpnet kun vurderes med et juridisk blikk.

– Da jeg gikk ut av jussen, hadde jeg ikke lært noe om bevis og bevishåndtering. Vi hadde ingen begreper om dette. Sønnen min gikk ut av jussen for seks år siden, og det var akkurat likt for ham. Han fikk ingen opplæring i dette, sier advokaten.

Gjenopptakelseskommisjonens leder Siv Hallgren avviser overfor Politiforum at det skal være snakk om noen profesjonskamp, og uttrykker tilfredshet både med kompetansen i sekretariatet og kommisjonens arbeidsform. Les Hallgrens tilsvar her.

Både Sjødin og Grøttum har mistet troen på kommisjonen slik den er organisert i dag.

– Jeg har nærmest gitt opp, sier Grøttum.

– Og det er en gjengs oppfatning blant våre nærmere 40 medlemmer, fortsetter han.

Kildehenvisning/kilde lenke: https://www.politiforum.no/baneheia-gjenopptakelseskommisjonen/sjodin-sviktende-politikompetanse-i-kommisjonen-pavirket-viggo-kristiansens-gjenopptakelsessak/231921

­Synspunkt | Øystein Blymke: Skyldig eller uskyldig? Retten avgjør

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT: Hovedpersonen, studenten Raskolnikov, føler seg fristilt fra de allmenngyldige moralske lover og regler, og gir seg selv retten til å drepe. Det «uhyrlige» i egen gjerning går imidlertid etter hvert opp for ham. Han innser egen skyld, og «anmelder» seg selv.

Selvtekt, eller egen rettsoppfatning som begrunnelse for å begå et lovbrudd, kan selvfølgelig ikke legges til grunn for å avgjøre din skyld, din uskyld eller hvilken straff som vil være rettferdig å ilegge for din del. Ulovlighetsgraden og straffbarheten i egen handling kan riktignok vurderes i henhold til nødretten, men det er en helt annen sak.

Bevis og tro
Vårt rettssystem forsøker, ved hjelp av det juridiske språk og semantikken, å fatte rettmessige beslutninger om strafferettslig skyld og uskyld.

Men, så lenge verken aktor, forsvarer eller dommer med sikkerhet kan fastslå hva som egentlig har foregått, verken i hodet på tiltalte, offeret eller vitnene i tiden rundt gjerningsøyeblikket, må dommeren forholde seg til det han tror har foregått.

Han må vurdere de bevis som han blir seg forelagt i retten. Skyld eller uskyld avgjøres med andre ord ut fra ut fra en form for sannsynlighet (ut over enhver rimelig tvil) som retten mener foreligger, for at fremlagt bevis gir et godt nok grunnlag for å fatte en rettskraftig dom, om personens skyld eller uskyld.

Det finnes saker hvor en tidligere staffdømt, med en rettskraftig dom og utholdt straff bak seg, av mange gode grunner ønsker å få gjenopptatt sin sak, og hvor gjenopptagelsen ender med frifinnelse. Det finnes imidlertid også saker hvor den definitive, rettslige avgjørelse ender med at grunnlaget for skyld og straff opprettholdes.

Ingen eksakt vitenskap
Rettsvitenskapen er ikke noen eksakt vitenskap. At man ikke skal dømmes, med mindre det er «hevet over enhver rimelig tvil» at du er skyldig er et rettssikkert utgangspunkt, kan aldri forankres i en absolutt udiskutabel sannsynlighetsmetodikk.

Rettssystemets aktører bør derfor vise varsomhet med å fremsette skråsikre påstander, om feilaktig domfellelse, om holdbarheten i tekniske bevis, før det endelige rettslige ord er sagt. Bruk av ord som «justismord» bør rettens aktører derfor omgås med forsiktighet.

Uskyldspresumsjonen, prinsippet om selvinkriminering, strenge beviskrav, og andre rettssikkerhetsgarantier, er blant de virkemiddel rettsstaten har, for å sikre at uskyldige personer ikke blir dømt for noe de ikke har gjort.

Heller at ni skyldige går fri
Slik sett har vi langt på vei akseptert det uformelle prinsipp, om at det er «bedre» (for rettssamfunnets legitimitet) at ni skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt.

Selv om uskyldspresumpsjonen bør være et bærende og førende rettsprinsipp, bør det likevel kunne stilles spørsmål ved, om ikke også personer som til det siste bedyrer sin uskyld, faktisk kan vise seg å være skyldig – i strafferettslig forstand.

Aksepteres det at et slikt spørsmål stilles, bør det også aksepteres og respekteres, at enkelte av rettssystemets profesjonelle aktører, ofre og vitner, helt til den siste, også kan ha andre oppfatninger av sakens omstendigheter og realiteter enn hva den tidligere straffedømte og hans forsvarer har.

Begrepet justismord
Bruk av begrepet justismord henger sammen med det helt ut tragiske, at dødsdømte personer i sin tid fikk fullbyrdet dødsstraff, før det viste seg at de ikke hadde begått den forbrytelsen de var dømt for.

I dag brukes imidlertid betegnelsen justismord også i saker der mange mener at det kan ha foregått noe fundamentalt galt og urettferdig i vårt rettssystem. Noe fundamentalt galt som fører til at et menneskes frihet er berøvet uten at det har vært rettslig grunnlag for det!

Forståelig at det reageres sterkt.

Men, det kan også i mange sammenhenger være verdt å tenke gjennom den stigmatiserende effekt det kan ha, på en del av strafferettssystemets aktører, hvis begrepet anvendes, før det samme systemet har satt endelig sluttstrek, og man kan konstatere at et «mord» med høyeste grad av sannsynlighet faktisk har skjedd.

Uskyldig til det motsatte er bevist
Uskyldspresumpsjonen er et juridisk begrep eller et rettsprinsipp som har en adskillig mer faglig og «nøytral» innretning, enn det mer odiøse begrepet justismord. Uskyldspresumpsjonen innebærer at personen skal anses som uskyldig inntil hen er endelig dømt i en straffesak.

Begrepet innebærer også rettens plikt til å sannsynliggjøre (ut over enhver rimelig tvil) at den tiltalte faktisk kan være uten straffeskyld selv om mange forhold (bevis) kanskje peker i motsatt retning. Tvil om faktum skal med andre ord komme tiltalte til gode,

Risikoen forblir
Det er skrevet bindsterke juridiske verk, med definisjoner av rettslige ord og begrep som skal sikre at rett person blir dømt rettmessig for det/de lovbrudd retten mener vedkommende har begått.

Men, selv ikke de mest presise og uttømmende definisjoner, lovforarbeider med juridiske ord og uttrykk, og tidligere rettsavgjørelser vil helt kunne eliminere risikoen for at noen dømmes til straff uten å være skyldig i det tiltalen legger til grunn for, av straffskyld.

Selv ikke det mest presise, uttømmende og rettssikre strafferettslige juridiske fagspråk, og heller ikke det mest omfattende og kompetente rettssystem, vil kunne eliminere helt risikoen for at en uskyldig person blir dømt for noe vedkommende ikke har gjort.

Søken etter fakta
Det vi imidlertid alle kan bidra med, er å skape et enda bedre grunnlag enn det vi allerede har, for gode tillitsforhold mellom rettssystemets mange aktører. Større tillit mellom etterforsker, aktorat, forsvarer, dommer og tiltalt om at alle aktører, uansett posisjon og rolle, ønsker en rettmessig, rettferdig og sannferdig dom.

Tillit til at alle aktører søker etter fakta, og etter størst mulig grad av sannhet om det som egentlig har skjedd.

Det juridiske begrepsapparatet (prinsipp og begrep) skal først og fremst hindre, at uskyldige personer dømmes for noe de ikke har gjort. Men, det skal også bidra til å legge til rette for å kunne dømme personer som «hevet over enhver rimelig tvil» faktisk er skyldige i å ha begått de lovbrudd som de er tiltalt for.