Det sa forsker og lærer ved Politihøgskolen, Asbjørn Rachlew, i en panelsamtale om justismord-saker under årets rettssikkerhetskonferanse.
Rachlew har tidligere vunnet bladet Politiforums ærespris for sitt bidrag til utviklingen av politiavhør, og skrevet en doktoravhandling om justisfeil.
– Vi går en tung høst i møte. Det vil komme beslutninger i Baneheia-saken, Birgitte-saken og Silje-saken. Det er saker som blir vonde å se i øynene for rettsstaten vår, sa Rachlew som var med på storskjerm direkte fra Fiji, der han underviser lokalt politi om avhørsteknikker.
I panelet som diskuterte justisfeil på Juristforbundets årlige rettssikkerhetskonferanse, satt også forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr og advokat Bendik Falch-Koslung.
Bekreftelsesfellen
I sin doktoravhandlingen undersøkte Rachlew den såkalte bekreftelsesfellen, som han mener har påvirket håndteringen av tidligere straffesaker.
– Det er slik at når en beslutningstaker har gjort seg opp en mening, så starter de ubevisste kognitive forenklingsstrategiene å virke. Disse ubevisste strategiene er mye sterkere enn det vi tror.
Systemet må gjennom fire elementer for å forebygge bekreftelsesfeller, mener han.
Til stede ved panelsamtalen
- Bjørn Olav Jahr, forfatter og journalist.
- Bendik Falch-Koslung, advokat og varamedlem ved gjenopptakelseskommisjonen
- Asbjørn Rachlew, politioverbetjent, lærer ved Politihøgskolen og forsker.
Moderatorer
- Eva Sannum, kommunikasjonsrådgiver og podkastvert i «Tut & Mediekjør».
- Svein Tore Bergestuen, kommunikasjonsrådgiver, forfatter, og podkastvert i «Tut & Mediekjør».
– For det første må systemet erkjenne at vi er sårbare beslutningstakere. For det andre må vi ha kunnskap om hvordan bekreftelsesfellene fungerer. Videre bør det utvikles en metodikk som sørger for at vi følger en anbefalt metode for å stimulere åpenhet. Til slutt trenger vi systemer som gjør at de som fatter beslutninger følger metodikken, sa han.
Forkastet gamle metoder
Rachlew er tydelig på at politiet skal lære av sine feil.
– Det vi ser i politiet er at fellesnevneren i disse sakene er våre avhørsmetoder. Når jeg startet i politiet hadde vi en bekreftelsessøkende metodikk, der vi søkte etter tilståelser. Vi har antagelig provosert flere falske tilståelser enn vi liker å tro.
Han mener norsk politi kan se inn i kameraene når justisfeilene blir avdekket, og fortelle borgerne at de har tatt tak i problemene som har preget de tidligere sakene.
– Vi kan fortelle når vi endret oss, fra hva til hva og hvorfor. Vi har tatt et smertefullt oppgjør med tidligere tenkning, forteller Rachlew.
Mener pressen har sviktet
Bjørn Olav Jahr, forfatter og journalist, har skrevet bøker om blant annet Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken. På spørsmål om hva han tenker om pressens vaktbikkje-rolle i de nevnte sakene, er han ikke imponert.
– I Baneheia-saken tenker jeg at så og si alt har gått galt. Allerede dagen etter at politiet hadde arrestert Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen, var de avbildet på alle forsider av landets aviser. I den saken hjalp ikke pressens tilstedeværelse. Snarere tvert imot, svarer Jahr.
Han retter videre et kritisk blikk mot håndteringen av bevismaterialet som ble lagt fram i saken.
– Politiet uttalte på en pressekonferanse at de hadde DNA-bevis som hundre prosent sikkert knyttet Viggo Kristiansen til åstedet og ugjerningene. Senere ble det avslørt i retten at det hele var bløff. Deretter uttalte en rettsmedisinsk sakkyndig at de hadde sikre bevis på at det uansett var to gjerningsmenn. Også dette ble avslørt som usanne opplysninger.
– Der svikter pressen som ikke undersøker nærmere, spesielt når de vet at det har blitt avdekket bløff om DNA-bevis tidligere. Pressen ble veldig refererende, og etter hvert heiende i den saken. I stedet for å være opptatt av hvordan hendelsen hadde foregått, snakket man om hvem som hadde begått det, og skapte monsteret Viggo Kristiansen, sa Jahr.
– Det er mennesker som tar avgjørelser
Kommisjonen for gjenåpning av straffesaker besluttet i 2021 å gjenåpne Viggo Kristiansens sak, etter å ha avslått seks søknader tidligere. I ettertid har det blitt rettet et kritisk søkelys mot kommisjonens oppbygning og funksjon.
Advokat Bendik Falch-Koslung i Advokatfirmaet Mette Y. Larsen & Co har vært fast møtende vara for gjenopptakelseskommisjonen i omtrent ett år. Han mener kommisjonen deler ansvaret for å hindre justisfeil med domstolene.
Baneheia-saken gjenåpnes etter dissens 3 – 2
– Det primære ansvaret ligger hos de ordinære aktørene, domstolene. Kommisjonen skal fungere som en ytterste sikkerhetsventil, og er en slags erklæring fra systemet om at feil skjer.
– Norske domstoler avsier hvert år mellom 16.000 og 17.000 avgjørelser i straffesaker. Ingen vet hvor mange av disse som er uriktige, men jeg blir ikke overrasket om det nærmest daglig er noen som blir uriktig domfelt i Norge, fordi det er mennesker som tar avgjørelser, sa Falch-Koslung.
Utfordringer med kommisjonen
Gjenopptakelseskommisjonen skal fungere som et uavhengig organ som skal ta stilling til om en domfelt skal få ny behandling av sin sak i retten. Sekretariatet får tilgang til alle sakens dokumenter, før de sender relevant dokumentasjon videre til kommisjonsutvalget.
På spørsmål om kommisjonens svakheter, er Falch-Koslung klar på at det er utfordringer med slik strukturen fungerer i dag.
– Som medlem i utvalget har man tilgang til alle saksdokumentene, men har andre jobber ved siden av. I noen saker er det vanskelig å se for seg at man kan gå gjennom alle dokumenter. Derfor vil man ofte ta en avgjørelse ut ifra dokumentene som blir lagt fram av sekretariatet.
– Kommisjonen er ikke bedre enn de menneskene som er der, akkurat som domstolene, sa han.
Bjørn Olav Jahr er klar på at kommisjonen ikke har fungert optimalt ved håndteringen av Baneheia saken.
Bjørn Olav Jahr og Bendik Falch-Koslung snakket om styrker og svakheter med gjenopptakelseskommisjonen.
– I den saken har kommisjonen fungert som en propp. Det har vært avslag fra dag en, og ble nå til slutt tatt opp marginalt med tre mot to stemmer, sa han. Jeg mener at man hadde grunnlag for å gjenoppta allerede i 2010, men da lot man være å gjøre det.
Hvordan øke tilliten til kommisjonen?
– Justisfeil skjer, og antakeligvis oftere enn vi liker å tro. Jeg tror det er mange tilfeller hvor det er 70-80 prosent sannsynlighet for at tiltalte er skyldig, hvor vedkommende blir dømt uten tilstrekkelig bevis. Ser man på de store tall er antakelig to til tre av ti uskyldige i slike tvilstilfeller, men det er vanskelig å vite hvem, sa Falch-Koslung.
– Det viktigste er å være bevisst på de bekreftelsesfellene og farene man kan gå i. Det er også et godt poeng at medlemmer bør byttes ut oftere