Monthly Archives: februar 2022

Fire av de mest omtalte sakene i moderne kriminalhistorie har endt som rettsskandaler. Den femte – Baneheia-saken – er gjenåpnet Hva gjør dette med vår tillit til rettsstaten?

Svein Tore Bergestuen, forfatter og rådgiver

Publisert 27.11.2021

Per Liland, Fritz Moen, Thomas Quick og Tengs-fetteren ble til slutt alle frikjent. Snart får vi vite om Viggo Kristiansen får sitt navn på den samme veggen.

Oppsiktsvekkende på flere måter

Skriften er egnet til å skremme de mest tillitsfulle av oss. Vi som setter vår lit til at folk ikke blir sittende et helt liv uskyldig i fengsel.

I tillegg til de store sakene, bærer også den norske rettsstaten flere justisfeil-saker på sine skuldre, som Bjugn-saken, Rødseth-saken, Stein Inge Johannesen-saken, Monika-saken, og Fjell-saken.

I forrige uke slo det ned en bombe i samme terreng da NRK publiserte sitt grundige journalistiske arbeid med den såkalte Silje-saken. Det reises alvorlige spørsmål om tre barn urettmessig har fått skylden for å ha drept sin lekekamerat. En sak som få av oss husker fordi Trondheimspolitiet oppklarte drapet på seks år gamle Silje i løpet av en helg i 1994.

«Gjerningspersonene» i Trondheim var 4, 5 og 6 år. Som NRK viser så kom tilståelsene til barna etter det som bare kan karakteriseres som skandaløse politiavhør.

Riksadvokaten ga før sommeren et mandat til politi og forsker Asbjørn Rachlew, og har nå fått hans svært kritiske rapport på bordet. Nå gjenstår det å se om denne saken også blir gjenåpnet. Trondheimspolitiet har gitt beskjed om at de ikke vil se på saken før de får beskjed om det.

Rettsstatens omdømmekrise

Etter justismordene på Per Liland og Fritz Moen ble det nettopp stilt spørsmål ved om samfunnet fortsatt hadde tillit til rettssamfunnets evne til å se seg selv i kortene. Da svarte politikerne med å opprette Gjenopptakelseskommisjonen (Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker), som står utenfor domstolene.

Nye DNA-funn knytter Andersen til begge ofrene

Men når den samme kommisjonen har nektet å ta opp igjen saken til Viggo Kristiansen seks ganger (fire avslag og to klager), før et flertall i år gikk mot lederen sin, tvinger det seg frem nye, plagsomme spørsmål.

Er Gjenopptakelseskommisjonen smittet av den samme systemtro tenkningen som preget domstolene, da saker som åpenbart burde blitt gjenopptatt, ikke ble det?

Vi har vært vitne til minst tre utrolige juridiske hendelser siden opprettelsen av gjenopptakelseskommisjonen i 2003:

• Fetteren til Birgitte Tengs viste seg å ikke være skyldig i drapet på sin kusine. Han ble frikjent for drapet.
• Thomas Quick (Sture Bergwall) drepte ikke Therese Johannesen, Gry Storvik eller Trine Jensen – og var ingen kannibal seriemorder. Han ble frikjent for til sammen åtte drap.
• Viggo Kristiansens sak er gjenopptatt. Nye DNA-bevis mot Jan Helge Andersen bærer bud om den største rettsskandalen i Norge i moderne tid.

Det er lov å håpe på at disse sakene – som alle skjedde for 20-25 år siden – er siste rest av et dårlig system. Dårlig metodisk politiarbeid, en påtalemyndighet uten nødvendig kunnskap om vitnepsykologi, og en juryordning som bidro til mindre innsyn i prosessene. Og således kan vi håpe at systemet nærmest har helet seg selv.

Jeg tror det er for enkelt. Selv om svikten i systemet i Fritz Moen-saken skjedde for en generasjon siden, strittet systemet mot gjenåpning helt til vårt årtusen. På samme måte som kommisjonen har nektet å realitetsbehandle saken til Viggo Kristiansen helt frem til nå. Til tross for at kommisjonen allerede i 2010 visste omtrent det vi vet i dag. Ett enslig medlem i kommisjonen kan ha vært utslagsgivende for at denne saken går inn i historien som noe helt annet enn det «alle trodde». Rettssikkerheten har balansert på slakk line og tilfeldighetene kan ha spilt en helt avgjørende rolle.

De neste ukene og månedene vil fortelle oss om rettsstaten som sådan står overfor en omdømmekrise.

Svein Tore Bergestuen

De neste ukene og månedene vil fortelle oss om rettsstaten som sådan står overfor en omdømmekrise.

Gjenopptakelseskommisjonen – et svar på mistillit

Jobber Gjenopptakelseskommisjonen slik intensjonen var ved opprettelsen? Eller har kommisjonen blitt vel så systemtro som rettssystemet de skulle avløse?

Så sent som i 2002 avviste Hålogaland lagmannsrett en begjæring om gjenopptakelse av Fritz Moen-saken. For dem som har hatt den tvilsomme gleden å lese seg opp på saken, er dette et av de klareste eksempler på en rettsstat som beskytter seg selv.

Heldigvis rakk Moen å bli renvasket for det ene drapet han var dømt for, før han døde. Kjennelsen fra Hålogaland ble nemlig påkjært til Høyesterett. Moen ble så frikjent for det ene drapet, høsten 2004. Etter sin død ble han også frikjent for det andre drapet, etter at Gjenopptakelseskommisjonen besluttet å gjenåpne saken i 2006.

Det var den nå avdøde stortingspolitikeren Jørgen Kosmo som først leverte et privat lovforslag i 1989, og mente at spørsmål om gjenopptakelse burde avgjøres av en egen klagerett, etter dansk modell.

Før Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet i 2004 var praksis at den samme domstolen som avsa den angrepne dommen, også avgjorde om en sak skulle tillates gjenopptatt, og som i tilfelle behandlet saken på nytt. Altså et glassklart tilfelle av bukken-og-havresekken.

Spørsmålet nå er om den samme bukken-og-havresekken-dynamikken har sneket seg inn i kommisjonens arbeid. For selv om kommisjonens medlemmer og leder byttes ut jevnlig, er sekretariatet fast ansatte. Flere av utrederne i sekretariatet som har innstilt på fire avslag og avvist to klager, er de samme som innstilte denne siste gangen.

Selv om medlemmene er byttet ut, er det kjent fra lignende kommisjoner og utvalg at sekretariatets innstilling veier tungt. Jeg mener mye tyder på at sekretariatet og de juridiske utrederne som har sett på Baneheia-saken de siste ti årene, ikke har klart å se saken med friske øyne. Da faller i så fall noe av kommisjonens grunntanke bort. Sekretariatet har ikke uttalt seg. De stilles ikke til ansvar som byråkrater. Og sånn må det kanskje være, siden det er lederen som er leder, også her.

BANEHEIA-SAKEN:

Slik reagerer Kristiansen på den siste utviklingen

Mellom 1992 og 1999 – før Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet – ble 14,3 prosent av gjenopptakelsesbegjæringene tatt til følge. Etter at kommisjonen startet sitt arbeid, er 16 prosent av sakene gjenopptatt. Dette kan selvsagt leses på flere måter. At tre fjerdedeler av dem som ber om gjenopptakelse ikke har noe sak, eller at kommisjonen fungerer like dårlig som systemet den skulle erstatte.

Fungerer systemet?

Professor Ulf Stridbeck ledet den regjeringsoppnevnte arbeidsgruppen som i 2012 evaluerte Gjenopptakelseskommisjonen («Etterkontroll av kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker»). De konkluderte med kommisjonsordningen «langt på vei har innfridd de forventninger som lå til grunn for reformen».

Men når man leser de 130 sidene nøyere, trer det frem svakheter som jeg frykter har vokst seg større de siste ti årene etter at rapporten ble lagt frem.

Arbeidsgruppen peker på det skjeve styrkeforholdet mellom juristene og de politifaglige i sekretariatet. De var i 2012 bekymret for at det politifaglige ikke ble vektlagt nok, og foreslo at det ble ansatt flere med politifaglig bakgrunn. «..personer med politifaglig utdanning og erfaring kan se andre forhold som relevante enn det juristene gjør».

Nettopp dette har vært noe av kritikken fra Kristiansens forsvarere, at det tok lang tid før kommisjonen satte i gang med egne etterforskningsskritt. I tillegg er det selvsagt kritikkverdige at kommisjonen ser ut til å ha unnlatt å gjøre det den er lovpålagt å gjøre, nemlig å undersøke saken på domfeltes vegne. Kommisjonen ville ikke innvilge Viggo Kristiansen betalt forsvarer, de snakket ikke med ham selv om de er pålagt å representere ham, og de fulgte ikke opp oppfordringer om nye utredningsskritt.

Arbeidsgruppen til Stridbeck peker også på at utredernes myndighet kan være avgjørende for resultatet. Det er bare utrederne som leser alle dokumentene, og de bestemmer hvilke dokumenter som skal legges frem for kommisjonen. Dette er viktig. Arbeidsgruppen peker nemlig på den åpenbare svakheten, at medlemmene i kommisjonen er prisgitt at sekretariatet har gjort et riktig utvalg av de tusenvis av dokumentene som kan eksistere i en komplisert straffesak, som Baneheia-saken.

Arbeidsgruppen skriver også på at en ferdig skrevet avgjørelse kan virke bindende for debatten blant medlemmene. For egen regning påpeker jeg det åpenbare: Alt foregår for lukkede dører, hvor ikke engang partene har innsyn.

Hvor står rettsstaten i 2021?

Lekkasjene fra etterforskningen tegner et nytt bilde av Baneheia-saken og det er flere grunner til at dette nå kan gå mot en frifinnelse.

For det første ender de fleste straffesaker som blir tatt opp igjen, med frifinnelse. Kommisjonen gikk inn for en gjenåpning fordi flertallet mener dagens bevisbilde kan føre til at en rettssak mot Kristiansen i 2021 kan få et helt annet utfall enn i 2001.

Når Jan Helge Andersens DNA, ifølge TV 2, nå skal være funnet på kroppen på den eldste jenta, mener flere juridiske eksperter at dette slår beina under Jan Helge Andersens troverdighet og forklaring, som er selve hovedbeviset i saken. Ifølge lekkasjene skal DNA være funnet på «intime steder». Hvis det er riktig, er det i så fall funnet DNA fra Andersen som tyder på misbruk av begge jentene.

Om det skulle ende med frifinnelse, og dermed en av de største rettsskandalene i moderne tid, er jeg faktisk fortsatt optimist på rettsstatens vegne. Etter å ha fulgt arbeidet til nevnte forsker og politimann Asbjørn Rachlew tett i flere år, er jeg trygg på at forskningsbasert metodikk vil være førende for avhør og politiarbeid fremover. Dessuten har Politihøgskolen gått veien fra skole til akademisk, kritisk tenkende institusjon.

Jeg er også optimist fordi stadig flere forskere og fagfolk, som Ivar Fahsing, Svein Magnussen, Ellen Wessel, Pål Grøndahl, bare for å nevne noen, er delvis aktive i den offentlige debatten. Derfor tror jeg rettssamfunnet får de korrektiver vi trenger for å justere kursen hvis vi er ute å kjøre.

Men det fordrer at både politiet, påtalemyndigheten og domstolene forstår at vi ikke har reparert svakhetene ved selve menneskesinnet bare ved å innføre nye metoder og rutiner.

Vi vil fortsette å gå i bekreftelsesfellene. Vi vil fortsette å være skeptisk til informasjon som er i strid med vår oppfatning. Vi vil fortsette å tolke situasjoner ut ifra våre kognitive skjemaer. Og vi vil være fordomsfulle og enkle også i fremtiden. Det er slik vi mennesker er skrudd sammen.

Så dikene må holdes ved like så ikke demningen brister. Det gjør vi ved å holde i hevd metoder som motvirker menneskelig svakhet. I stedet for å stole på magefølelse og egen erfaring.

En granskning er nødvendig

Mediene har en viktig rolle i vår oppfatning av rettsstaten. En overfokusering på alt som går galt, kan danne et skjevt bilde av virkeligheten. Men i flere av de nevnte sakene har problemet vært motsatt. Det har vært for få kritiske spørsmål underveis.

Journalister bør i hvert fall stille flere kritiske spørsmål enn de gjorde i Baneheia-saken. For nok en gang har arbeidet til én enkelt mann fått avgjørende betydning for at vi i det hele tatt fikk saken frem igjen. Journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr har skrevet to bøker om saken, han har stått i stormen i flere år, og hans arbeid har vært avgjørende for vår forståelse av Baneheia-saken i 2021. Han har jobbet i samme nysgjerrige, pågående og beundringsverdige stil som Tore Sandberg i sin tid gjorde, som var avgjørende for gjenopptakelsen av Liland- og Moen-saken.

Jeg støtter statsadvokat Andreas Schei som har tatt til orde for en intern granskning, uansett utfallet av Baneheia-saken. Men jeg mener granskningen bør bli offentlig. Og flere samfunnsinstitusjoner bør delta. Det er nemlig mange spørsmål offentligheten trenger svar på. Ett av dem er hvorfor samfunnet, media, politiet, påtalemyndigheten og kommisjonen hadde en så sterk uvilje mot å se på Baneheia-saken på nytt.

Svein Tore Bergestuen er rådgiver (for blant annet TV 2), medforfatter av boka «Den profesjonelle samtalen» om moderne intervju- og avhørsmetode (sammen med Asbjørn Rachlew), og deltager i podkasten «Baneheia». Han har skrevet flere artikler og kronikker om justisfeil

I fjor tok en kvinne i Sandefjord kontakt med Etterforsker1 Gruppen for å få hjelp i en eiendomskonflikt. Kvinnen krevde at den tidligere samboeren skulle kompensere henne for verdiøkningen på det som hadde vært deres felles hjem.

Før privatetterforskeren ble koblet inn, skal kvinnens tidligere samboer ha vist til manglende betalingsevne og avvist pengekravet, går det frem av Datatilsynets vedtak.

Bot på 50 000 kroner
Det var daglig leder Thomas Mathiesen som tok saken. Han foretok en kredittvurdering av den tidligere samboeren.

Det skulle etterforskeren ikke ha gjort, for nå har Datatilsynet ilagt et overtredelsesgebyr på 50 000 kroner. Det er en høy bot for et selskap med en omsetning på rundt to millioner kroner.

Datatilsynet slår fast at privatetterforskeren ikke hadde rettslig grunnlag for å kredittsjekke eks-samboeren, fordi han ikke har noe kundeforhold til privatetterforskeren.

– Det er etter Datatilsynets syn en vesentlig forskjell mellom en advokat og en privatetterforskers virksomhet, understreker tilsynet.

Ikke unik sak
Urettmessig bruk av kredittvurderinger er en gjenganger i Datatilsynet. Bare de siste par årene har tilsynet i sju ulike saker delt ut nærmere to millioner kroner i gebyrer til sammen.

Hver gang er problemet at den som gjennomfører kredittsjekk ikke har noe kundeforhold til den som blir sjekket.

BEDRIFTENE MÅ PASSE PÅ: Fungerende direktør Janne Stang Dahl i Datatilsynet sier flere saker med kredittsjekk er på gang,
BEDRIFTENE MÅ PASSE PÅ: Fungerende direktør Janne Stang Dahl i Datatilsynet sier flere saker med kredittsjekk er på gang.
– Vi er opptatt av at det er bedriftene selv som er ansvarlige for at de kredittvurderingene de gjør er i tråd med regelverket. Alle som driver en bedrift og skal kredittsjekke, er selv ansvarlig for å følge regelverket, sier fungerende direktør Janne Stang Dahl i Datatilsynet til TV 2.

Hun bekrefter at tilsynet får en del henvendelser og klager om kredittsjekking.

– Hvis du blir kredittsjekket og lurer på hvorfor, anbefaler vi alltid at du tar direkte kontakt med virksomheten. Hvis du ikke får respons, kan du gjerne kontakte Datatilsynet for råd, sier Dahl.

Aksepterer gebyret
Daglig leder Thomas Mathiesen i Etterforsker1 sier til TV 2 at han aksepterer gebyret og at selskapet er i en prosess for å forbedre interne retningslinjer.

– Jeg har lagt meg flat og sagt unnskyld overfor personen det gjelder. Vi var for kjappe i vendingen og sjekket uten å spørre først, sier Mathiesen til TV 2.

Samtidig opplever han at de relativt ferske GDPR-reglene som blir håndhevet av Datatilsynet er så strenge at det er blitt vanskeligere å drive med privat etterforskning.

– Det er viktig at folk kan oppsøke en «second opinion» i samfunnet, en sikkerhetsventil, sier Mathiesen og peker på at for eksempel journalister har et unntak fra GDPR.

– Hvis vi hadde fått en lisensieringsordning, så hadde det vært enklere for oss, sier Mathiesen.

Kilde henvisning: https://www.tv2.no/nyheter/14565442/

I slutten av januar slo en bombe ned i norsk advokatbransje: To av de aller største advokatfirmaene i landet, Wiersholm og Thommessen, var under etterforskning av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, for å ha utgitt advokatfullmektiger for å være «ekte» advokater. Advokatene i styret i Wiersholm fikk en advarsel av Tilsynsrådets styre – den strengeste disiplinærreaksjonen en advokat kan motta.

Advokatfirmaet skal prise seg lykkelig over å «kun» ha sluppet med en advarsel for den ulovlige tittelbruken. Etter straffeloven § 167 er å utgi seg for å være advokat uten å være det, straffbart med fengsel inntil 6 måneder. Tilsynsrådet antyder også at tittelbruken har hatt økonomisk motivasjon:

«Selskapet får en annen posisjon i Norge og internasjonalt som følge av at det fremstår som et større advokatfirma enn det faktisk er. Tittelen er også benyttet ved fremleggelse av tilbud til potensielle klienter, og har i den forbindelse etter det opplyste vært knyttet opp mot intervaller for timepris», skriver de i avgjørelsen.

At toppadvokatfirmaer kan ha forledet sine klienter til å betale mer i tro om at de har gjort det for personer med titler de egentlig ikke har, er sjokkerende, og reiser spørsmål om ikke også bedrageribestemmelsen i straffeloven er overtrådt.

Hvordan har så de «beste» advokatene i landet (iallfall basert på Finansavisens lønnsstatistikk og rangeringer) endt opp med å systematisk bryte loven på potensielt straffbar måte i egne rekker? Når man graver i det, kommer ubehagelige sannheter og sykdomstegn til syne. Strukturelle forhold som de fleste vet om, men ingen sier fra om.

Historien starter på 1980- og starten av 1990-tallet. Advokatfirmaene var små, og hadde man et tosifret antall advokater, var man automatisk blant de aller største. Antallet advokatfullmektiger var langt lavere enn antallet partnere. Fullmektigordningen ble praktisert i tråd med intensjonene: En opplæringsstilling for å rekruttere nye medlemmer til partnerskapet, og man rekrutterte ikke flere fullmektiger enn at de trygt kunne få god oppfølging og oppfylle kravene til advokatbevilling på «vanlig» tid. Med en gang man fikk bevillingen, tok det sjelden mer enn et år eller tre før man ble tatt opp i partnerskapet – omtrent som et legekontor eller ethvert annet kontorfellesskap.

Utover 90-tallet oppdaget imidlertid datidens største advokatfirmaer, med partnere som hadde vokst opp i 80-tallets nyliberalisme, at det var mye penger å hente på å gjøre som i de største advokatfirmaene i New York og London: Ansette et stort antall advokatfullmektiger, og få advokatene til å jobbe som ansatte i mange år, og da igjen kun ta opp noen veldig få av dem som partnere. Med en hær av ung, ambisiøs og ansatt arbeidskraft steg oppdragsmengdene som aldri før, og inntjeningen til partnerne som begynte å trekke stigen som forrige generasjon hadde gitt dem opp etter seg, vokste enormt.

Resultatet for advokatbransjen ser vi tydelig i 2022: Flere firmaer med milliardinntekter, 31 partnere med årslønn over svimlende 20 millioner, og 167 over nesten like svimlende 10 millioner. En nyutdannet advokatfullmektig har i de største firmaene en grunnlønn på 600.000, og en såkalt «fast advokat» en lønn på rundt 850.000 – henholdsvis 33 og 23 ganger mindre enn partneren med lønn på 20 millioner.

De ansatte fullmektigene og advokatene jobber knallhardt, ofte sene kvelder, helger og til og med netter for å vise seg verdig for partnerne til opprykk til «senioradvokat» – eller «managing associate» på norsk. Kom man seg dit, var det et klart tegn på at partnerskap og del i overskuddet de ansatte produserer var innen rekkevidde. De siste årene har imidlertid firmaene lagt inn enda et hinder på veien for å trekke stigen til fullt partnerskap enda litt mer opp etter seg. «Non-equity partner» – partner bare i navnet, men uten eierandel og utbytte, også kalt det intetsigende «specialist counsel» eller det norske «assosiert partner». Her forventes svært dyktige og hardtarbeidende advokater å jobbe som om man er en «ekte» partner, til timepriser tett opp til like, samtidig som de «ekte» partnerne sitter igjen med utbyttet av arbeidet deres. Dette er også inspirert av amerikansk advokatbransje, og ligner på det man har gjort med «fast advokat» og «senior associate». Å kalle noen «assosiert partner» er imidlertid fullt lov. «Partner» er ikke en beskyttet tittel.

Resultatet er en bransje med et ekstremt stressnivå: Studie etter studie viser at advokaters psykiske og fysiske helse tar skade av arbeidet, og rusbruk er mer utbredt enn i gjennomsnittet av samfunnet.

Men så: Hvordan henger advokatfirmaenes misbruk av titler sammen med dette? Jo – da advokatfirmaene ble hierarkiske, pyramideformede selskaper, kunne man ikke lenger praktisere advokatfullmektigordningen slik den var tiltenkt. Før fikk man tett opplæring og mentorering av partnerne (målet var jo at fullmektigene snart skulle bli en av dem) og oppfylte alle kravene for advokatbevilling, derunder å ha prosedert et visst antall rettssaker. Vendingen til å se på advokatfullmektigene som arbeidskraft som prøver å kjempe seg gjennom stadig trangere nåløyer, har gjort at man ansetter langt flere enn man har kapasitet til å gi personlig oppfølging og opplæring i advokathåndverket, og ikke minst rettssaker til. Man får derfor i de store firmaene ikke advokatbevilling før typisk etter 3-6 år. I stedet jobber man ofte i store team som underleverandører i det mest lukrative av alt advokatarbeid: Med formaliteter og papirer ingen leser i forbindelse med store transaksjoner. For slike oppdrag kan firmaene dra inn et tosifret millionbeløp per oppdrag – som partnerne putter i lomma, mens de ansatte advokatene og fullmektigene gjør det nødvendige grovarbeidet for en forholdsmessig svært liten del av kaken. Problemet med at fullmektigene på grunn av denne arbeidsformen er fullmektiger mye lenger enn forutsetningen med ordningen er, er det advokatfirmaene på kreativt vis har forsøkt å løse gjennom såkalt «internt opprykk» til titler som «fast advokat». Det er dette tilsynsmyndighetene har reagert på. Firmaenes svar har vært å gå over til utelukkende engelske titler. Et hull i regelverket gjør at man kan kalle de tidligere «faste advokatene» for «senior associate», uten at de nødvendigvis har advokatbevilling.

Hvorfor velger så unge, nyutdannede jurister disse jobbene, med mye repetitivt arbeid med liten betydning i det store bildet, mange lange og harde dager med ekstremt arbeidspress før man kanskje får advokatbevilling, enormt trange nåløyer for å lykkes, og svært dårlig betalt om man sammenligner med partnernes mangemillioninntekter?

Gjennom aggressiv markedsføring allerede fra den første dagen på fadderuken på jusstudiet blir studentene fortalt om det glamorøse og godt betalte advokatlivet man kan leve – bare man får gode nok karakterer. Blant studenter som får toppkarakterene, står firmaenes traineeopphold og andre arrangementer, blant annet middager, faglige og sosiale arrangementer høyt i kurs. Her, og på studentenes arbeidslivsdager får de håpefulle advokatspirene et striglet bilde av advokatfirmaene, med partnere som lokker med spennende saker og mye ansvar, mens nyansatte advokatfullmektiger mingler anstrengt og forteller om hvor godt de trives i jobben, ofte med et halvhjertet smil. Mange av de unge, ambisiøse og lett påvirkelige studentene lar seg fenge, og legger et enormt press på seg selv i en opplevd konkurranse om de beste karakterene og jobbene. De sier de motiveres av å «kunne jobbe med de beste», «de største sakene», «godt sosialt miljø» og «god oppfølging». Mange av de som mener det oppriktig, er neppe klar over at realitetene typisk er svært lange dager, lite intellektuelt stimulerende arbeid, typisk 4-5 ansatte jurister per partner som det ikke er tid til å følge opp personlig, og et etter hvert konkurransepreget miljø de ansatte i mellom om de høyere stillingene. Mange, om ikke de fleste, motiveres nok av muligheten for å tjene store penger og prestisjen de store firmaene tilfører CVen, selv om de ikke sier det høyt. Hvor reflektert forhold de har til det enorme arbeidspresset og stresset de påføres, og hvor små sjansene er for å oppnå den forjettede tosifrede millioninntekten, er mye mindre klart.

Den senere tiden har det blitt et stort fokus i bransjen på mangfold og rekruttering av kvinner til partnerskapene. Men dette skjedde ikke før flere av de største innkjøperne, med DNB som førende kraft, brukte sin makt: Man valgte bort advokatfirmaer som ikke tok rekruttering av kvinner og minoriteter på alvor. Da firmaene innså at man kunne tape penger, begynte de i all hovedsak hvite mennene å åpne partnerskapene for kvinner. Mens noen få heldige nå slipper inn, er det hundrevis som har falt av før dem, og fortsatt faller av på veien der man skal vise seg verdig til partnerskap. Det skal et supermenneske av en annen verden til for å forene arbeidet som skal til med et familieliv, så lenge man ikke har en livspartner med et lavere ambisjonsnivå – eller en au pair. Full foreldrepermisjon er fortsatt noe svært få advokater tar – det er viktigere å ikke tillate seg at klienten går til en konkurrent, enn å bruke hele sin tid på den viktigste tiden i sitt nyfødte barns liv.

Nesten provoserende nok kan man nå likevel se enkelte av de få kvinnelige partnerne, som skal rekruttere en ny generasjon unge jurister hvis arbeid de kan tjene penger på, fortelle om at å være partner er fullt forenelig med å være småbarnsmor. Ja, selvsagt er det enklere når man selv bestemmer tidspunktene for møter, og kan delegere arbeid til sine ansatte. Problemet er veien dit, der man ikke på langt nær har samme fleksibilitet som man har som partner.

Advokatbransjen viser med andre ord stadig sterkere sykdomstegn. Likevel blir partnerne som nå tjener 20 millioner i året neppe fornøyde med det – de skal omsette for, og tjene enda mer neste år igjen. Den enkleste måten å vokse enda mer på, er å ha flere ansatte advokater og fullmektiger som jobber enda mer, mens partnerne får mer av pengene.

Den eneste måten å kurere denne grådighetsssykdommen på, er å gjøre advokatbransjen mer rettferdig og menneskelig. Flere av de svært dyktige advokatene må få ta del i overskuddet de skaper, slik praksis var frem til starten av 1990-tallet, og det må bli rom for å faktisk kunne kombinere jobben med et familieliv og fritid. Det krever at dagens partnere kan leve med å «bare» tjene 15 millioner i steder for 20, og 10 i stedet for 15. Det er partnerne som bestemmer selv om sykdommen kan helbredes eller ikke. Spørsmålet er om grådighetskulturen er for sterk til at dette er realistisk. Jeg er redd svaret er ja, noe som bare bekrefter diagnosen.

Kilde henvisning: https://justusjensen.blogspot.com/2022/02/advokatbransjen-en-syk-bransje.html?m=1