Category Archives: Hoved

Mange som er opptatt av rettssikkerhet går en tøff høst i møte. Mye tyder på at vi må erkjenne at rettsstaten vår har feilet – igjen. Muligens blir Baneheia-saken den vondeste. Men også Birgitte- og Silje-sakene kan bli vanskelige å se i øynene.

ASBJØRN RACHLEW, politioverbetjent og lærer ved Politihøgskolen og forsker ved Norsk Senter for Menneskerettigheter, UiO. Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. 

Jeg har selvsagt intet ønske om å snakke ned rettsstaten. Spørsmålet er hvordan vi kan forbedre den. Det skal faktisk en god del til. Om det var en enkel øvelse, ville vi ikke hatt disse vonde sakene.
Da hadde vi heller ikke hatt den 535-sider lange Bergwall-rapporten (2015) om hva som gikk galt. Hvordan en mann, i sterk rus – sponset av (den svenske) staten – villedet våre rettssystem. Han kalte seg selv Thomas Quick, og selv om han var syk, klarte han å villede oss, syv ganger på rad (!) med sine falske tilståelser. I min doktoravhandling om «Justisfeil ved politiets etterforskning» (2009) forsøkte jeg å finne svar til hva som går galt, når det går galt med politiets etterforskning.

Utgangspunktet var straffesaken mot Stein Inge Johannessen. Han satt varetektsfengslet i seks måneder, siktet for et drap han ikke hadde begått. Etter tre måneder ringte Stein Inge sin forsvarer og fortalte at han ville tilstå. Forsvareren fikk ham heldigvis på bedre tanker. Drapsmannen meldte seg fire dager før rettssaken mot Stein Inge.
Like «heldig» var ikke Fritz Moen. Han sonet over 18 år – også det med bakgrunn i sine falske tilståelser.
Falske tilståelser er en av flere umiddelbare årsaker til at uskyldige mennesker dømmes, og vil bli et gjennomgående tema i sakene vi må forholde oss til denne høsten.
Heldigvis kan norsk politi svare utfyllende på de grunnleggende spørsmålene vår rettsstat må stille seg:

Hva har politiet gjort for å forebygge slike falske tilståelser?
Frem til 2001 hadde vi ingen utdanning i avhørsteknikk. Først da ble det utdannet instruktører i avhørsteknikk, og i 2004 ble opplæringen og de nye metodene obligatorisk for alle etterforskere som søkte videreutdanning på Politihøgskolen.
Justisministeren vil altså kunne berolige alle som er interessert, og fortelle hvorfor norsk politi endret sin praksis: Fra en tilståelsesfokusert tilnærming – fundert på erfaring – til en informasjonsinnsamlende intervjuteknikk, fundert i forskning. Under sitt siste besøk til Norge (2018) undersøkte Europarådets torturkomité endringsprosessen, og omtalte den som et paradigmeskifte for Europa.
Det vil ta tid, men gradvis vil flere rettsstater utdanne et politi som kan se inn i kamera og fortelle hvorfor de har endret sin metodikk. Garantien blir ikke troverdig – og etter mitt syn ikke gyldig – før (a) politiet våger å fortelle hvilke avhørsmetoder de har tatt et oppgjør med, (b) hvilke teknikker de nå trener sitt politi opp i, og (c) dokumenterer sine avhør med lyd-/video -opptak.
Vi skal dessverre ikke lenger enn til Danmark før vi møter et politi som fortsatt har hemmelige avhørsmetoder. Dansk politi har heller ikke innført lydopptak av sine avhør. Jeg mener bestemt å vite at det siste, skyldes det første. Den primære årsaken til at jeg skriver denne kronikken er imidlertid ikke å opplyse om at norsk politi har tatt betydelige grep for å forebygge justisfeilene som blir tema denne høsten. Det oppgjøret informerte jeg offentligheten om for 20 år siden. Selv om enkelte kolleger ble sure på meg, fikk snuoperasjonen bred støtte – av påtalemyndigheten og internt i politiet. Senere fikk jeg fem års lønnet permisjon for å forske videre på justisfeil – og hva vi kan gjøre for å forebygge dem.
Nå er det på tide at påtalemyndigheten får tilsvarende midler og innleder forskning på sin egen bevisvurdering. Før det skjer, er jeg redd for at mine kolleger i påtalemyndigheten vil måtte erkjenne at de fortsatt utøver sin vanskeligste oppgave – bevisvurderingen – på tilsvarende måte som de gjorde da de vurderte tilståelsene til Jan Helge Andersen, fetteren til Birgitte og barna i Silje-saken.
Påtalemyndigheten har selvsagt tilegnet seg mer kunnskap om vitne- og beslutningspsykologi. Men kunnskap er ikke nok.

Etter granskningen av tilståelsene til Sture Bergwall, konkluderte vi med at påtalemyndigheten ikke har noen sentralisert metode eller fremgangsmåte når de vurderer bevisene politiet har samlet inn.
Jeg vet ikke hva årsaken(e) er, men meg bekjent er anbefalingen til påtalemyndigheten om å forske på sin viktigste øvelse – bevisvurderingen – ikke fulgt opp.
Da er det kanskje ikke så rart at det ikke utvikles støttende metodikk? Min politikollega Ivar Fahsing fikk sponset sin doktorgrad i beslutningspsykologi. Sammen har vi foreslått en retning for bevisvurdering. Men hvordan påtalemyndighetens jurister faktisk bør gå frem, finner de best ut av selv.
Politiet må fortsette utviklingen, men akkurat nå tror jeg flaskehalsen ligger hos påtalemyndigheten.
Det bør justisministeren gjøre noe med, og bevilge et stipendiat til en av påtalemyndighetens flinkeste jurister.

I den utlysningen må det presiseres at midlene ikke skal brukes til juss. Det kan de til fingerspissene. Målet må være å utvikle en metodikk som hjelper juristene til å identifisere de straffesakene der politiets tanker har låst seg. Det vil skje igjen – selv om vi må håpe og tro at frekvensen er lavere enn hva den nok har vært.

Kilde: VG

Medlemmene i den italienske privatetterforskerforeningen FEDERPOL har nå fått sin lisens fra innenriksdepartementet.

After 12 years of waiting by the law that provides for it, we will finally have a identification card from the Ministry of the Interior.

Espen Lee (67) er kjent som tidligere pengeinnkrever og leiesoldat. I dag jobber han som privatetterforsker sammen med Andy Larsgård. De to har også gjort mediefigurer av seg, og forteller om sakene sine i podkasten Avhørt, samt er aktuelle med ny tv-serie.

Den årvåkne leser vil ganske sikkert stritte imot og sette inn fornektelsens sperrebukk.
«Han ble da bare vitterlig feilaktig dømt en gang», hører jeg mange tenke.
Ja, det er riktig. Like fullt ble han rammet av justismord nummer to da sikkerhetsnettet i 2010 revnet og ingen fanget opp at bevisene som dømte ham, da allerede hadde smuldret bort og mer eller mindre forsvunnet. Det var i 2010 at Gjenopptakelseskommisjonen skulle ha tatt på seg bindet foran øynene og gjort som Fru Justitia – og forløst Viggo Kristiansen fra sine livsvarige forvaringslenker. At en fyr, som er dømt uten tilstrekkelige bevis, ikke skal få en ny sjanse når bevisene for det motsatte ligger på bordet, kan ikke kalles annet enn et justismord.
Kanskje var det siste justismordet, som Gjenopptakelseskommisjonen begikk, enda verre enn det som skjedde da domstolene hoppet bukk over tvilen og valgte at rettferdighetens vekt skulle vippe til feil side. Gjenopptakelseskommisjonens justismord skjedde ikke på grunn av manglende eller svake bevis. Kommisjonen ville rett og slett ikke vurdere de nye bevisene. De fortsatte å holde fast på at domstolene allerede hadde vurdert bevisene – også de nye bevisene som utelukket eller svekket de opprinnelige bevisene
Etter å ha blitt dømt i to rettsinstanser og tilbrakt nesten ti år bak murene, skulle 31 år gamle Viggo Kristiansen allerede i 2010 fått sin sak gjenopptatt av Gjenopptakelseskommisjonen – det statlige organet som siden 2004 har fungert som Norges rettssikkerhetsventil. I hvert fall på papiret.
I 2021 fastslo Gjenopptakelseskommisjonen, med nytt mannskap i rollene, at det allerede i 2010 lå nye bevis på bordet. Det var med andre ord en unnlatelsessynd at kommisjonen glatt stengte døren og erklærte at ikke var fremkommet noe som svekket Jan Helge Andersens forklaringer. Sannheten var at kommisjonen ikke forsto at de sto overfor nye beviser. Feiltolkningen førte til at Viggo Kristiansen satt ytterligere elleve år i fengsel før han slapp ut. Baneheiasaken var ikke hvilken som helst sak. Ugjerningene som Viggo Kristiansen ble dømt for var så grusomme at både politi- og pressefolk fikk psykologhjelp for å bearbeide inntrykkene.
Det ekle oppfølgingsspørsmålet er likevel; var det kanskje slik at kommisjonen ikke ville forstå? Måtte det være nødvendig med ytterligere elleve års bearbeidelser til før de høyt skolerte kommisjonsmedlemmene så lyset? Elleve år med nye begjæringer og nymotens ting som blogg, sosiale medier, podcast, TV-dokumentar samt en bok? Fellesnevneren var at de alle inneholdt det meste eller deler av opplysningene og bevisene som Gjenopptakelseskommisjonen anno 2010 mente var «intet nytt». Kanskje kommisjonen ble lurt av sin egen magefølelse?

«Det er et viktig og ubestridelig utgangspunkt at selv Høyesterett tar feil. Dommere kan overse noe, eller kan rett og slett misforstå noe».

Jan Fougner
Partner i Wiersholm og professor II ved Handelshøyskolen BI

29. juli 2022 kl. 13:45

Samfunnets tillit til norske domstoler og dens dommere er med rette meget høy. Dommerne er uavhengige og faglige dyktige. Kremen av norske jurister sitter i landets øverste domstol og viser vei. Høyesterett ser det som en viktig oppgave ikke bare å avklare hva som er rett, men også å sørge for rettsenhet. De underordnede domstolene retter seg etter Høyesteretts avgjørelser slik at den enkelte dommers spillerom er begrenset i større grad enn det lovtekstens iboende uklarhet kan tyde på.

Denne velbegrunnede tilliten til dommerne er grunnen til at kvaliteten på rettsavgjørelser ikke er noe fremtredende tema i offentligheten. Det som diskuteres er kostnadene ved å føre saker for domstolene og det tilhørende temaet, nemlig om saksaviklingen er tilstrekkelig effektiv. Debatten om domstolsstruktur og sammenslåinger av mindre domstoler er et unntak, i det et viktig argument for reformen er at store domstoler vil ha bredere og mer robuste fagmiljøer enn de små. Dette unntaket har likevel ikke ledet til at kvalitet på avgjørelsen er blitt et selvstendig og fremtredende tema i samtalen om domstolene. DN gjorde et forsøk i 2019, men slik jeg husker det var det bare Ruth Anker Høyer og Kim Heger som mente det kunne være et problem at dommere ikke får systematiske tilbakemeldinger på arbeidet sitt. Siden har det vært stille.

Når jeg mener vi burde engasjere oss også for kvaliteten på rettsavgjørelsene, skyldes det at disse ikke bare er varierende gode, men at de fra tid til annen også er gale. Det er et viktig og ubestridelig utgangspunkt at selv Høyesterett tar feil. Dommere kan overse noe, eller kan rett og slett misforstå noe. Dommerne får sakene presentert av andre og avsier dommer og kjennelser under et ikke ubetydelig tidspress. Mitt første møte med Høyesterett skyldes at ankeutvalget hadde brukt reglene om rettslig interesse feil. Disse reglene kjenner Høyesterett inn og ut, men likevel ble det feil. Fevang og Larsens innlegg i Rett24 om avskjedigelse av en lege er kanskje et annet eksempel på at Høyesterett tar feil av regler. NAV-skandalen er selvfølgelig det viktige eksempelet på at Høyesterett forstod reglene feil. Konsekvensen av den feilen var enorm for de som uten grunn havnet i fengsel.

Hvor ofte norske dommere tar feil er det imidlertid ingen som vet. Om problemet er stort eller lite er det altså ikke mulig å si noe sikkert om. Domstolsadministrasjonen ser det ikke som sin oppgave, og så vidt jeg vet er det ingen som forsker på det heller.

Nobelprisvinner Kahneman og professorene Sibony og Sunstein fra hhv HEC Paris og Harvard, gjengir i boken «Noise – a flaw in human judgment», forskning som indikerer at dommere tar feil langt oftere enn vi vil like å tro. Feilene skyldes ikke ond vilje eller dumskap, men en rekke forhold og omstendigheter hos dommeren som forfatterne betegner som «støy».

Boken bør leses av alle norske dommere, advokater og alle andre som er opptatt av domstolene og disses arbeid. Den er tankevekkende, og en viktig påminnelse om at dommere ikke er ufeilbarlige, men mennesker som også kan ta feil. Boken bør derfor gi støtet til norsk forskning om kvalitet og feil