Teksten i overskriften er hentet fra boken «Utover enhver rimelig tvil» av forfatteren Malin Persson Giolito, datter av den mer kjente professoren i kriminologi, Leif GW Persson.
Romanen handler om hvor vanskelig det er å få gjenåpnet en straffesak. Muligheten for å få lykkes med en gjenåpning er som å innstille den domfelte til en fredspris. Sjansen for å lykkes er omtrent like stor.
Som leder av Foreningen for Etterforskning og Sikkerhet (NFES), en bransjeforening for privatetterforskere, har jeg egenhendig, og at andre medlemmer har opplevd å få gjenåpnet en straffesaker er tilnærmet nytteløst. Denne påstand kan bekreftes gjennom en rekke mislykkede forsøk.
Som privatetterforskere blir vi ofte engasjert av personer som mener seg feilaktig dømt. En gjenåpningsbegjæring starter vanligvis med en gjennomgang av sakens dokumenter. I mange tilfeller viser gjennomgangen av disse en mangelfull etterforskning, der vesentlige etterforskingsskritt er utelatt, i særlig grad en rekonstruksjon. Den er viktig fordi anklagerens saksfremstilling og påstander på den måten kan etterprøves og kontrolleres.
I den omtalte Monica-saken er det reist kritikk av politiet for ufullstendig etterforskning, samt henleggelse på feil grunnlag. Både Spesialenheten og riksadvokaten har bemerket svakheten ved at politiet aldri foretok en rekonstruksjon.
I enkelte tilfeller har privatetterforskeres rekonstruksjoner vist at det som påstås i forklaringen ikke er fysisk mulig. Dette er dokumentert ved foto og video. Resultatene er så presentert både for kommisjonen og påtalemyndigheten uten at det har ført til gjenåpning. Sistnevntes uttalelse var «de har sendt oss noen bilder, men de sier oss ingenting». Likeså viser åstedsundersøkelser at forklaringer kan være høyst tvilsomme.
Ifølge kommisjonen er heller ikke billedbeviset fra rekonstruksjonen nok til gjenåpning. Det mest nedslående er at det påståtte forhold som viste seg å være fysisk umulig, er en del av domsgrunnlaget. Dermed er vår påstand at dommen er feil.
Det avgjørende i vurderingen av om et bevis er nytt, er om bevisene eller omstendighetene som påberopes forelå for den dømmende rett.
I flere tilfeller synes kommisjonen opptatt av å argumentere ned de bevis som fremsettes. Det er ikke holdbart å konstruere teoretisk tvil for å få bort nye bevis. Når det i noen tilfeller også vises til at det kun er et «teoretiske bevis», så kan heller ikke kommisjonen bruke det som argumentasjon for å få bort det som anses som nytt bevis. Det er alvorlig når kommisjonen forsøker det, fordi det viser at bevis eksisterer, men er brysom da det kan føre til gjenåpning.

Vanlig prosedyre for privatetterforskeren er en nøye gjennomgang av sakens dokumenter, i tillegg en befaring på stedet for handlingene, og i noen tilfeller foreta en rekonstruksjon. Deretter skrives rapport. Rapporten inneholder en analyse og vurdering av innholdet i forklaringer som er gitt. I rapporten vises det til det som måtte være tvilsomme påstander, motstridende og/eller uriktige opplysninger.
Kommisjonen derimot har vist en noe lemfeldig holdning til privatetterforskernes rapporter.
Ifølge Gjenopptakelseskommisjonens instruks har den ansvar for at det blir foretatt en grundig utredning av sakens rettslige og faktiske side, og kan innhente opplysninger på den måten den anser som hensiktsmessig. Inntrykket er imidlertid at kommisjonen ikke i alle tilfeller utøver sin plikt til å undersøke forholdene som påpekes å være tvilsomme.
Det er tvilsomt at kommisjonen etterlever sin egen instruks når utrederne i et tilfelle brukte ca. 20 minutter på avhør av fornærmede, hvor forklaringen inneholder påviselige tvilsomme og uriktige påstander. Fornærmede ble dessuten ikke konfrontert med uriktighetene. Resultatet er at en uskyldig måtte sone en lang dom. Det skal etter strpl. § 392 2. ledd finnes gjenåpningsgrunn når det fremstår som tvilsomt at avgjørelsen er riktig.

Når det gjelder etterforskning er det i en doktoravhandling om faget «Etterforskning» av Ms/Phd Ivar Fashing ved Politihøgskolen vist til at manglende objektivitet i etterforskningen i praksis fører til feil bevisvurdering og beslutningstaking.

Den svenske professoren i straffeprosess, Christian Diesen skriver i sin avhandling følgende om etterforskning;
Metodikken må springe ut av bevisstandarden utover enhver rimelig og fornuftig tvil. Den må søke å underbygge en eventuell gjenværende tvil i form av alternative hypoteser til anklagers tiltalebeslutning og bevistolkning. Dersom alle fornuftige alternative forklaringer kan utelukkes, må forbrytelsen anses som bevist, men dersom det gjenstår konkrete alternative hypoteser som ikke kan bestrides, forblir det rimelig tvil og den tiltalte skal frifinnes.

I løpet av de senere år er det gjenåpnet noen få saker etter nye bevis, men da først etter at private og advokater har drevet en lang og intens kamp. Aktørene involvert i de feilaktige avgjørelsene har utvist en manglende ydmykhet og en nærmest patologisk gjenstridighet. Først når de knesettes gjennom nye ugjendrivelige bevis åpnes det for en gjenåpning. Kommisjonen har imidlertid i sine årsberetninger vist til at en rekke saker er gjenåpnet, men grunnlaget for gjenåpning har vært at tiltalte har vist seg ikke tilregnelig. Likeså domfelte i narkotikasaker hvor det i ettertid har vist seg at beslaget ikke har vært på listen over narkotika. Dette er i stor grad de saker som er gjenåpnet.

Urettferdighet er urettferdig.

John Chr. Grøttum
NFES

– Må ikke gå ut over andre klagesaker
– Gjenopptakelseskommisjonen har en veldig viktig funksjon i samfunnet. Den er i seg selv en erkjennelse av at det blir avsagt feilaktige dommer i Norge, sier leder av forsvarergruppen i Den norske advokatforening Marius Dietricsson.

– Men hvis antall saker hoper seg opp på grunn av enkelte store gjengangersaker må kommisjonen gjøre noe med arbeidsmåten sin, sier han.

Privatetterforsker og tidligere Kripos-medarbeider John Chr Grøttum har levert flere gjenopptakelsesbegjæringer til kommisjonen.

– Det er veldig viktig at alle får en lik sjanse. Slik er det ikke. Noen saker får en lemfeldig og rask behandling uten at det blir gjort skikkelige undersøkelser. Saksbehandlingstiden kan være lang, og jeg stiller spørsmål ved kompetansen til de i kommisjonen som utreder sakene, sier Grøttum som representerer privatetterforskerne i bransjeforeningen Norsk Forening for Etterforskning og Sikkerhet, som vesentlig består av tidligere polititjenestemenn/kvinner.

Odd Isungset,

Journalist NRK

Dette er noen av punktene i Spesialenhetens vurdering av påtaleansvarlig Sidsel Isachsen sin jobb i Monika-saken:

Feil å henlegge: Isachsen henla saken på et for svakt bevismessig grunnlag. Der var for mange spørsmål og spor som ikke var etterforsket godt nok. Vitner var ikke fulgt opp og en mulig mistenkt var ikke sjekket ut av saken. Samtidig var det ingen i politiet som protesterte mot henleggelsen.
Skyldte på mor: Flere spor og bevis som pekte i en annen retning enn selvmord, ble begrunnet med påstander om Monikas mor. For eksempel mente politiet at moren kunne ha fjernet Monikas mobiltelefon, løyet om at smykker var stjålet, og fingert et innbrudd, for å skjule at datteren hadde tatt selvmord. De begrunnet det med at moren var østeuropeisk katolikk, og at hun derfor ikke kunne godta et selvmord. Dette ble aldri undersøkt nærmere, og moren ble ikke konfrontert med det. Isachsen skal ha gjentatt noen av teoriene, da hun forsvarte henleggelsen av saken.

«Spesialenheten anser det på det rene at Hordaland politidistrikt i Monika-saken forholdt seg til teorier om hendelsesforløpet som ikke hadde forankring i sakens opplysning, og som ikke ble utredet. Kristina Sviglinskaja er ikke i avhør foreholdt teorien om at hun på åstedet skal ha gjort ting for å få det til å se ut som det var begått et innbrudd. Om det ut fra kulturelle eller religiøse forhold var grunnlag for en slik teori er heller ikke utredet. Allikevel er dette en teori som følger saken og som ble vist til da spørsmålet om gjenåpning ble reist. (…) Opplysningen ble brukt som argument mot gjenåpning

Framstilte saken upresist: Isachsen skal ha framstilt saken upresist, også overfor sin egen leder. Spesialenheten mener hun forsvarte saken med påstander hun ikke hadde dekning for. – Der Isachsen går inn på konkrete momenter i saken er flere vurderinger upresise eller mangler grunnlag i etterforskning, skriver Spesialenheten. For eksempel skal Isachsen ha hevdet at ingenting talte imot at en åtteåring kunne henge seg selv med et belte. Spesialenheten og Riksadvokaten har bemerket at politiet aldri rekonstruerte dette.
«Spesialenheten mener Sidsel Isachsen i flere sammenhenger har vist til faktum i Monika-saken på et vis som kan anses upresist eller ikke tilstrekkelig underbygget. Beslutningen om henleggelse og avvisningen av gjenåpningsspørsmålet knyttes til dels opp mot slutninger som gjelder forhold som ikke er undersøkt/etterforsket».

Det nå klart at både naprapater og osteopater skal bli godkjent offentlig og få autorisasjon som helsepersonell.

En februarkveld i 2015 blir Petter Slengesol brutalt kidnappet og mishandlet bak i sin egen varebil.

Kriminalteknikere saumfarer bilen til 28-åringen og sikrer seg en fullstendig DNA-profil som politiet i dag mener tilhører én av kidnapperne.

Ni måneder senere blir Reidar Osen kidnappet på samme brutale vis. Også han blir mishandlet i sin egen varebil.

Sommeren 2016 har man fått frem en ufullstendig DNA-profil i Osen-saken, som politiet mener tilhører en av kidnapperne.

Uten å vite det sitter politiet dermed med to DNA-profiler, som tilhører samme mann.

Dermed var det da mulig å koble de to sakene sammen. Men i stedet ble Slengesol-saken henlagt etter et drøyt år. Og etterforskningen i Osen-saken ble trappet kraftig ned.

Politiet vet ikke hvorfor det gikk galt.
Det store spørsmålet er hvorfor ikke norsk politi klarte å bruke DNA-materialet fra 2016 til å sikre en pågripelse av mannen langt tidligere.

– Hvorfor ble ikke DNA-profilen fra Slengesol-saken koblet til DNA-profilen fra Osen-saken i 2016?

– Det korte svaret er vel at politiet nå egentlig ikke vet det. Det er noe vi må evaluere, sier politiadvokat Jørgen Henriksen til TV 2.

– Hva er konsekvensen av dette?

– Det fikk den konsekvens at vi manglet det gjennombruddet som gjorde at vi kunne pågripe en person og komme videre i etterforskningen.

Før dette hadde en tidligere etterforsker i Osen-saken, Kenneth Berg, varslet om sviktende etterforskning.

Når en ny etterforskningsgruppe i bergenspolitiet ble satt på saken, klarte politiet å finne en link mellom de to kidnappingssakene ved å søke i DNA-registeret.

– Hvorfor ble det ikke søkt opp mot internasjonalt DNA-register slik at en kunne fått svar og treff før 2019?

– Det vet ikke politiet akkurat nå. Det er noe vi må komme tilbake til å evaluere, fastslår Jørgensen.