Hvor ofte tar dommere feil?

«Det er et viktig og ubestridelig utgangspunkt at selv Høyesterett tar feil. Dommere kan overse noe, eller kan rett og slett misforstå noe».

Jan Fougner
Partner i Wiersholm og professor II ved Handelshøyskolen BI

  1. juli 2022 kl. 13:45

Samfunnets tillit til norske domstoler og dens dommere er med rette meget høy. Dommerne er uavhengige og faglige dyktige. Kremen av norske jurister sitter i landets øverste domstol og viser vei. Høyesterett ser det som en viktig oppgave ikke bare å avklare hva som er rett, men også å sørge for rettsenhet. De underordnede domstolene retter seg etter Høyesteretts avgjørelser slik at den enkelte dommers spillerom er begrenset i større grad enn det lovtekstens iboende uklarhet kan tyde på.

Denne velbegrunnede tilliten til dommerne er grunnen til at kvaliteten på rettsavgjørelser ikke er noe fremtredende tema i offentligheten. Det som diskuteres er kostnadene ved å føre saker for domstolene og det tilhørende temaet, nemlig om saksaviklingen er tilstrekkelig effektiv. Debatten om domstolsstruktur og sammenslåinger av mindre domstoler er et unntak, i det et viktig argument for reformen er at store domstoler vil ha bredere og mer robuste fagmiljøer enn de små. Dette unntaket har likevel ikke ledet til at kvalitet på avgjørelsen er blitt et selvstendig og fremtredende tema i samtalen om domstolene. DN gjorde et forsøk i 2019, men slik jeg husker det var det bare Ruth Anker Høyer og Kim Heger som mente det kunne være et problem at dommere ikke får systematiske tilbakemeldinger på arbeidet sitt. Siden har det vært stille.

Når jeg mener vi burde engasjere oss også for kvaliteten på rettsavgjørelsene, skyldes det at disse ikke bare er varierende gode, men at de fra tid til annen også er gale. Det er et viktig og ubestridelig utgangspunkt at selv Høyesterett tar feil. Dommere kan overse noe, eller kan rett og slett misforstå noe. Dommerne får sakene presentert av andre og avsier dommer og kjennelser under et ikke ubetydelig tidspress. Mitt første møte med Høyesterett skyldes at ankeutvalget hadde brukt reglene om rettslig interesse feil. Disse reglene kjenner Høyesterett inn og ut, men likevel ble det feil. Fevang og Larsens innlegg i Rett24 om avskjedigelse av en lege er kanskje et annet eksempel på at Høyesterett tar feil av regler. NAV-skandalen er selvfølgelig det viktige eksempelet på at Høyesterett forstod reglene feil. Konsekvensen av den feilen var enorm for de som uten grunn havnet i fengsel.

Hvor ofte norske dommere tar feil er det imidlertid ingen som vet. Om problemet er stort eller lite er det altså ikke mulig å si noe sikkert om. Domstolsadministrasjonen ser det ikke som sin oppgave, og så vidt jeg vet er det ingen som forsker på det heller.

Nobelprisvinner Kahneman og professorene Sibony og Sunstein fra hhv HEC Paris og Harvard, gjengir i boken «Noise – a flaw in human judgment», forskning som indikerer at dommere tar feil langt oftere enn vi vil like å tro. Feilene skyldes ikke ond vilje eller dumskap, men en rekke forhold og omstendigheter hos dommeren som forfatterne betegner som «støy».

Boken bør leses av alle norske dommere, advokater og alle andre som er opptatt av domstolene og disses arbeid. Den er tankevekkende, og en viktig påminnelse om at dommere ikke er ufeilbarlige, men mennesker som også kan ta feil. Boken bør derfor gi støtet til norsk forskning om kvalitet og feil

Politiet skal være politisk nøytrale

«Det har blitt uttalt fra flere hold at politiet skal være politisk nøytrale. Kan POD si noe om hva dere tenker om dette?»

Spørsmålet er stilt til Politidirektoratet (POD) av Rolleforståelsesutvalget som gransker politiets forhold til Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF).

Granskingen ble satt i gang etter flere mediesaker i fjor sommer, om påstått rolleblanding mellom politietaten og den private interesseorganisasjonen.

NNPF har i en årrekke markert seg i den offentlige debatten som motstander av en mer liberal ruspolitikk.

Nå forsøker Rolleforståelsesutvalget å komme til bunns i hvilken innflytelse foreningen har hatt i politietaten, og om politiloven og etiske retningslinjer er fulgt i samarbeidet med NNPF.

(Visjo)nærpoliti

Politidirektoratet har satt ned en arbeidsgruppe som skal forme en ny visjon for politiet, etter bestilling fra politidirektør Benedicte Bjørnland. Bakgrunnen for visjonen blir beskrevet slik av seksjonsleder Jørn Presterudstuen til Politiforum: «Visjonen skal være noe som binder oss sammen, motiverer oss for å løse samfunnsoppdraget og bidrar til følelsen av å være del av noe som er større enn oss selv.» Men hvorfor trenger egentlig politiet en visjon utover å bekjempe kriminalitet? Vi har spurt justispolitikerne på Stortinget om hva de tenker. Initiativet blir avvist som vås fra Høyre, SV, Sp og Frp, mens Venstre og Ap er langt mer positive.

Rådet for psykisk helse

Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

Seksuelle overgrep mot barn og unge har økt de siste årene. Statistikken tyder på at nesten alle kjenner noen som har vært utsatt. Vi er også mange som kjenner en overgriper. Da er det viktig å huske at ansvaret for å avdekke overgrep mot barn ligger hos oss voksne, og ikke hos de overgrepsutsatte selv.

Vi må tørre å spørre, tåle å ta imot historiene og vite hvordan vi skal hjelpe.

Flere nye funn indikerer en dyster utvikling de siste årene. Studier fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) tyder på en økning i seksuelle overgrep mot ungdommer fra 2,9 % i 2019 til 4,5 % i 2021. Det er høy forekomst og dertil stort skadepotensial for de utsattes liv og fremtid. Risikoen for dårlig livskvalitet og problemutvikling på ulike områder øker betydelig, og selvmordsrisikoen kan ganges med tre.

Samtidig unngår eller utsetter overgrepsutsatte å fortelle. Det tar i snitt 17 år, hvis de forteller om overgrepene i det hele tatt. Kun 1 av 5 av utsatte ungdom sier at de har vært i kontakt med hjelpeapparatet og mange betror seg heller ikke til en venn eller annen nær. Jo yngre barna er, jo lenger tid tar det å si fra. De yngste mangler ofte språk for å forstå hva de blir utsatt for, eller de blir utsatt for overgrep av noen de kjenner der lojaliteten trumfer sannheten og de blir truet til taushet. For mange er overgriperen en av de nærmeste, og barna kommer i en konfliktsituasjon der de frykter å miste en nær relasjon. Det er en tung hemmelighet å bære og fører til mange ubesvarte spørsmål.

Når så mange blir utsatt og vi vet at konsekvensen er enorme – hvorfor skal det da så mye til for at vi tør å spørre? Hvorfor er det så vanskelig å snakke om og hvorfor er det så vanskelig å spørre og å ta imot? Hva slags skyld- og skamfølelser er det vi kommer i kontakt med i møte med overgrep som gjør at vi nærmest lider av berøringsangst?

Språket strekker ikke helt til, og vi er mange som heller dropper å spørre av redsel for å si noe galt. Vi trenger en fornyelse av det offentlige ordskiftet som reflekterer alminneligheten i alvorlige overgrep så flere forteller og flere tør å spørre. Dette er en forutsetning for å forebygge, avdekke og hjelpe.

Når vi skal planlegge tiltaksutvikling fremover, må vi erkjenne at dette er et folkehelseproblem. Vi må snakke om hvordan en slik livserfaring påvirker den psykiske helsa i et livsløpsperspektiv og hvordan vi som storsamfunn kan romme slike erfaringer bedre for å fjerne tabuer, skyld og skam. Hvis vi klarer å komme overgrepsutsatte bedre i møte vil vi også forebygge psykiske lidelser.

Det er med et stort alvor vi i Rådet for psykisk helse fremover vil jobbe tettere med tematikken psykisk helse og selvmordsrisiko knyttet til overgrepserfaring, for bedre livskvalitet og økt livslengde. Det er en rekke piler som peker mot en negativ utvikling, og for å bygge en bedre psykisk folkehelse og redusere risiko er vi nødt til å ta grep for å skape et klima der det blir enklere å avdekke og å snakke om overgrep

Rettsstatens omdømmekrise

Fire av de mest omtalte sakene i moderne kriminalhistorie har endt som rettsskandaler. Den femte – Baneheia-saken – er gjenåpnet Hva gjør dette med vår tillit til rettsstaten?

Svein Tore Bergestuen, forfatter og rådgiver

Publisert 27.11.2021

Per Liland, Fritz Moen, Thomas Quick og Tengs-fetteren ble til slutt alle frikjent. Snart får vi vite om Viggo Kristiansen får sitt navn på den samme veggen.

Oppsiktsvekkende på flere måter

Skriften er egnet til å skremme de mest tillitsfulle av oss. Vi som setter vår lit til at folk ikke blir sittende et helt liv uskyldig i fengsel.

I tillegg til de store sakene, bærer også den norske rettsstaten flere justisfeil-saker på sine skuldre, som Bjugn-saken, Rødseth-saken, Stein Inge Johannesen-saken, Monika-saken, og Fjell-saken.

I forrige uke slo det ned en bombe i samme terreng da NRK publiserte sitt grundige journalistiske arbeid med den såkalte Silje-saken. Det reises alvorlige spørsmål om tre barn urettmessig har fått skylden for å ha drept sin lekekamerat. En sak som få av oss husker fordi Trondheimspolitiet oppklarte drapet på seks år gamle Silje i løpet av en helg i 1994.

«Gjerningspersonene» i Trondheim var 4, 5 og 6 år. Som NRK viser så kom tilståelsene til barna etter det som bare kan karakteriseres som skandaløse politiavhør.

Riksadvokaten ga før sommeren et mandat til politi og forsker Asbjørn Rachlew, og har nå fått hans svært kritiske rapport på bordet. Nå gjenstår det å se om denne saken også blir gjenåpnet. Trondheimspolitiet har gitt beskjed om at de ikke vil se på saken før de får beskjed om det.

Rettsstatens omdømmekrise

Etter justismordene på Per Liland og Fritz Moen ble det nettopp stilt spørsmål ved om samfunnet fortsatt hadde tillit til rettssamfunnets evne til å se seg selv i kortene. Da svarte politikerne med å opprette Gjenopptakelseskommisjonen (Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker), som står utenfor domstolene.

Nye DNA-funn knytter Andersen til begge ofrene

Men når den samme kommisjonen har nektet å ta opp igjen saken til Viggo Kristiansen seks ganger (fire avslag og to klager), før et flertall i år gikk mot lederen sin, tvinger det seg frem nye, plagsomme spørsmål.

Er Gjenopptakelseskommisjonen smittet av den samme systemtro tenkningen som preget domstolene, da saker som åpenbart burde blitt gjenopptatt, ikke ble det?

Vi har vært vitne til minst tre utrolige juridiske hendelser siden opprettelsen av gjenopptakelseskommisjonen i 2003:

Det er lov å håpe på at disse sakene – som alle skjedde for 20-25 år siden – er siste rest av et dårlig system. Dårlig metodisk politiarbeid, en påtalemyndighet uten nødvendig kunnskap om vitnepsykologi, og en juryordning som bidro til mindre innsyn i prosessene. Og således kan vi håpe at systemet nærmest har helet seg selv.

Jeg tror det er for enkelt. Selv om svikten i systemet i Fritz Moen-saken skjedde for en generasjon siden, strittet systemet mot gjenåpning helt til vårt årtusen. På samme måte som kommisjonen har nektet å realitetsbehandle saken til Viggo Kristiansen helt frem til nå. Til tross for at kommisjonen allerede i 2010 visste omtrent det vi vet i dag. Ett enslig medlem i kommisjonen kan ha vært utslagsgivende for at denne saken går inn i historien som noe helt annet enn det «alle trodde». Rettssikkerheten har balansert på slakk line og tilfeldighetene kan ha spilt en helt avgjørende rolle.

De neste ukene og månedene vil fortelle oss om rettsstaten som sådan står overfor en omdømmekrise.

Svein Tore Bergestuen

De neste ukene og månedene vil fortelle oss om rettsstaten som sådan står overfor en omdømmekrise.

Gjenopptakelseskommisjonen – et svar på mistillit

Jobber Gjenopptakelseskommisjonen slik intensjonen var ved opprettelsen? Eller har kommisjonen blitt vel så systemtro som rettssystemet de skulle avløse?

Så sent som i 2002 avviste Hålogaland lagmannsrett en begjæring om gjenopptakelse av Fritz Moen-saken. For dem som har hatt den tvilsomme gleden å lese seg opp på saken, er dette et av de klareste eksempler på en rettsstat som beskytter seg selv.

Heldigvis rakk Moen å bli renvasket for det ene drapet han var dømt for, før han døde. Kjennelsen fra Hålogaland ble nemlig påkjært til Høyesterett. Moen ble så frikjent for det ene drapet, høsten 2004. Etter sin død ble han også frikjent for det andre drapet, etter at Gjenopptakelseskommisjonen besluttet å gjenåpne saken i 2006.

Det var den nå avdøde stortingspolitikeren Jørgen Kosmo som først leverte et privat lovforslag i 1989, og mente at spørsmål om gjenopptakelse burde avgjøres av en egen klagerett, etter dansk modell.

Før Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet i 2004 var praksis at den samme domstolen som avsa den angrepne dommen, også avgjorde om en sak skulle tillates gjenopptatt, og som i tilfelle behandlet saken på nytt. Altså et glassklart tilfelle av bukken-og-havresekken.

Spørsmålet nå er om den samme bukken-og-havresekken-dynamikken har sneket seg inn i kommisjonens arbeid. For selv om kommisjonens medlemmer og leder byttes ut jevnlig, er sekretariatet fast ansatte. Flere av utrederne i sekretariatet som har innstilt på fire avslag og avvist to klager, er de samme som innstilte denne siste gangen.

Selv om medlemmene er byttet ut, er det kjent fra lignende kommisjoner og utvalg at sekretariatets innstilling veier tungt. Jeg mener mye tyder på at sekretariatet og de juridiske utrederne som har sett på Baneheia-saken de siste ti årene, ikke har klart å se saken med friske øyne. Da faller i så fall noe av kommisjonens grunntanke bort. Sekretariatet har ikke uttalt seg. De stilles ikke til ansvar som byråkrater. Og sånn må det kanskje være, siden det er lederen som er leder, også her.

BANEHEIA-SAKEN:

Slik reagerer Kristiansen på den siste utviklingen

Mellom 1992 og 1999 – før Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet – ble 14,3 prosent av gjenopptakelsesbegjæringene tatt til følge. Etter at kommisjonen startet sitt arbeid, er 16 prosent av sakene gjenopptatt. Dette kan selvsagt leses på flere måter. At tre fjerdedeler av dem som ber om gjenopptakelse ikke har noe sak, eller at kommisjonen fungerer like dårlig som systemet den skulle erstatte.

Fungerer systemet?

Professor Ulf Stridbeck ledet den regjeringsoppnevnte arbeidsgruppen som i 2012 evaluerte Gjenopptakelseskommisjonen («Etterkontroll av kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker»). De konkluderte med kommisjonsordningen «langt på vei har innfridd de forventninger som lå til grunn for reformen».

Men når man leser de 130 sidene nøyere, trer det frem svakheter som jeg frykter har vokst seg større de siste ti årene etter at rapporten ble lagt frem.

Arbeidsgruppen peker på det skjeve styrkeforholdet mellom juristene og de politifaglige i sekretariatet. De var i 2012 bekymret for at det politifaglige ikke ble vektlagt nok, og foreslo at det ble ansatt flere med politifaglig bakgrunn. «..personer med politifaglig utdanning og erfaring kan se andre forhold som relevante enn det juristene gjør».

Nettopp dette har vært noe av kritikken fra Kristiansens forsvarere, at det tok lang tid før kommisjonen satte i gang med egne etterforskningsskritt. I tillegg er det selvsagt kritikkverdige at kommisjonen ser ut til å ha unnlatt å gjøre det den er lovpålagt å gjøre, nemlig å undersøke saken på domfeltes vegne. Kommisjonen ville ikke innvilge Viggo Kristiansen betalt forsvarer, de snakket ikke med ham selv om de er pålagt å representere ham, og de fulgte ikke opp oppfordringer om nye utredningsskritt.

Arbeidsgruppen til Stridbeck peker også på at utredernes myndighet kan være avgjørende for resultatet. Det er bare utrederne som leser alle dokumentene, og de bestemmer hvilke dokumenter som skal legges frem for kommisjonen. Dette er viktig. Arbeidsgruppen peker nemlig på den åpenbare svakheten, at medlemmene i kommisjonen er prisgitt at sekretariatet har gjort et riktig utvalg av de tusenvis av dokumentene som kan eksistere i en komplisert straffesak, som Baneheia-saken.

Arbeidsgruppen skriver også på at en ferdig skrevet avgjørelse kan virke bindende for debatten blant medlemmene. For egen regning påpeker jeg det åpenbare: Alt foregår for lukkede dører, hvor ikke engang partene har innsyn.

Hvor står rettsstaten i 2021?

Lekkasjene fra etterforskningen tegner et nytt bilde av Baneheia-saken og det er flere grunner til at dette nå kan gå mot en frifinnelse.

For det første ender de fleste straffesaker som blir tatt opp igjen, med frifinnelse. Kommisjonen gikk inn for en gjenåpning fordi flertallet mener dagens bevisbilde kan føre til at en rettssak mot Kristiansen i 2021 kan få et helt annet utfall enn i 2001.

Når Jan Helge Andersens DNA, ifølge TV 2, nå skal være funnet på kroppen på den eldste jenta, mener flere juridiske eksperter at dette slår beina under Jan Helge Andersens troverdighet og forklaring, som er selve hovedbeviset i saken. Ifølge lekkasjene skal DNA være funnet på «intime steder». Hvis det er riktig, er det i så fall funnet DNA fra Andersen som tyder på misbruk av begge jentene.

Om det skulle ende med frifinnelse, og dermed en av de største rettsskandalene i moderne tid, er jeg faktisk fortsatt optimist på rettsstatens vegne. Etter å ha fulgt arbeidet til nevnte forsker og politimann Asbjørn Rachlew tett i flere år, er jeg trygg på at forskningsbasert metodikk vil være førende for avhør og politiarbeid fremover. Dessuten har Politihøgskolen gått veien fra skole til akademisk, kritisk tenkende institusjon.

Jeg er også optimist fordi stadig flere forskere og fagfolk, som Ivar FahsingSvein MagnussenEllen WesselPål Grøndahl, bare for å nevne noen, er delvis aktive i den offentlige debatten. Derfor tror jeg rettssamfunnet får de korrektiver vi trenger for å justere kursen hvis vi er ute å kjøre.

Men det fordrer at både politiet, påtalemyndigheten og domstolene forstår at vi ikke har reparert svakhetene ved selve menneskesinnet bare ved å innføre nye metoder og rutiner.

Vi vil fortsette å gå i bekreftelsesfellene. Vi vil fortsette å være skeptisk til informasjon som er i strid med vår oppfatning. Vi vil fortsette å tolke situasjoner ut ifra våre kognitive skjemaer. Og vi vil være fordomsfulle og enkle også i fremtiden. Det er slik vi mennesker er skrudd sammen.

Så dikene må holdes ved like så ikke demningen brister. Det gjør vi ved å holde i hevd metoder som motvirker menneskelig svakhet. I stedet for å stole på magefølelse og egen erfaring.

En granskning er nødvendig

Mediene har en viktig rolle i vår oppfatning av rettsstaten. En overfokusering på alt som går galt, kan danne et skjevt bilde av virkeligheten. Men i flere av de nevnte sakene har problemet vært motsatt. Det har vært for få kritiske spørsmål underveis.

Journalister bør i hvert fall stille flere kritiske spørsmål enn de gjorde i Baneheia-saken. For nok en gang har arbeidet til én enkelt mann fått avgjørende betydning for at vi i det hele tatt fikk saken frem igjen. Journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr har skrevet to bøker om saken, han har stått i stormen i flere år, og hans arbeid har vært avgjørende for vår forståelse av Baneheia-saken i 2021. Han har jobbet i samme nysgjerrige, pågående og beundringsverdige stil som Tore Sandberg i sin tid gjorde, som var avgjørende for gjenopptakelsen av Liland- og Moen-saken.

Jeg støtter statsadvokat Andreas Schei som har tatt til orde for en intern granskning, uansett utfallet av Baneheia-saken. Men jeg mener granskningen bør bli offentlig. Og flere samfunnsinstitusjoner bør delta. Det er nemlig mange spørsmål offentligheten trenger svar på. Ett av dem er hvorfor samfunnet, media, politiet, påtalemyndigheten og kommisjonen hadde en så sterk uvilje mot å se på Baneheia-saken på nytt.

Svein Tore Bergestuen er rådgiver (for blant annet TV 2), medforfatter av boka «Den profesjonelle samtalen» om moderne intervju- og avhørsmetode (sammen med Asbjørn Rachlew), og deltager i podkasten «Baneheia». Han har skrevet flere artikler og kronikker om justisfeil