Author Archives: JCJJ

Gjenopptakelseskommisjonens leder, Siv Hallgren, har ikke ønsket å stille til intervju med VG, men har besvart enkelte spørsmål på e-post.

Hallgren bekrefter at det har vært to utredere som har arbeidet med Baneheia-saken og at det er den samme mannen som har skrevet alle utkastene til avgjørelsene i Baneheia-saken. Hun skriver at de har fått forelagt kritikken i denne saken, men at det er hun som som skal svare på vegne av kommisjonen.

VG har blant annet spurt Hallgren om det kan medføre en sårbarhet ved systemet når samme utreder skriver alle utkastene.

Det er sikkert ulike meninger om kommisjonens arbeidsmåte, og det kan sikkert hevdes at det er en «sårbarhet ved systemet» hvis det er samme utreder som skriver utkastene som fremlegges for kommisjonen, skriver Hallgren.

– Dette er i så fall ikke en «saksbehandlingsfeil», men en kritikk mot kommisjonens arbeidsmåte (systemet) som ikke kan lastes utrederne, fortsetter hun.

Hallgren skriver videre at kommisjonens saksbehandling ikke er ulik den man ser i flere andre forvaltningsorganer. – I motsetning til de fleste forvaltningsorganer er det imidlertid ikke noen klageinstans over kommisjonens avgjørelser, fortsetter Hallgren. Gjenopptakelseskommisjonen som selv velger arbeidsmåten.

Dersom man er uenig i avgjørelsen, kan man be om at kommisjonen gjør en ny vurdering eller man kan klage til Sivilombudet. – Dersom man mener at det er begått en slik alvorlig saksbehandlingsfeil at kommisjonens vedtak er ugyldig, kan det reises sivilt søksmål mot staten ved kommisjonen, skriver lederViggo Kristiansens forsvarer Arvid Sjødin er kritisk til kommisjonens arbeidsmetode og mener utrederne har for mye makt.

– Utrederne har den største makten i systemet. De skriver et sammendrag med konklusjon som leveres medlemmene . Det er hva utrederen mener, som er avgjørende for resultatet, sier han. Sjødin mener derfor det ville vært verdifullt å få vite utrederens ståsted.

VG har bedt om innsyn i utkastene, men fått avslag. Det har også Sjødin. – Jeg kommer ikke til å gi meg på å få innsyn i disse innstillingene. Jeg har sendt et nytt brev til kommisjonen, sier Sjødin.

– I større saker som behandles over tid, vil forslaget bygge på interne drøftelser og vurderinger i kommisjonen som har vært fremme under saksforberedelsen, enten det gjelder muntlige eller skriftlige innspill. skriver Hallgren i en e-post til VG.

– Det er juristene som skriver utkastene. Utrederne hos oss har ikke kompetanse til å avgjøre saker, det har bare leder, nestleder og kommisjonen, skriver Hallgren i e-posten.

Jusprofessor Markus Jerkø ved Universitet i Oslo har nylig skrevet fagartikkel om Gjenopptakelseskommisjonens arbeid med Baneheia-saken. Han mener det er utfordringer knyttet til at samme personer har skrevet samtlige utkast.

– Det kan være problematisk fordi man risikerer at de tidligere vurderingene farger av. Man risikerer da at man ikke opptrer like objektivt og at de nye bevisene ikke blir vurdert med friske øyne, sier Jerkø.

Tidligere var det slik at kommisjonen fikk straffesaksdokumenter i papirform fra politiet. Medlemmene i kommisjonen mottok da et utvalg av dokumenter.

– Tilbakemeldingen fra medlemmene var at de var tilfredse med det utvalg av dokumenter som de fikk tilsendt. Dersom det var behov for tilgang til ytterligere dokumenter under kommisjonens behandling, så var straffesaksdokumentene alltid på plass i kommisjonens sekretariat og tilgjengelige under kommisjonsmøtene, skriver Hallgren videre.

Det sa forsker og lærer ved Politihøgskolen, Asbjørn Rachlew, i en panelsamtale om justismord-saker under årets rettssikkerhetskonferanse.

Rachlew har tidligere vunnet bladet Politiforums ærespris for sitt bidrag til utviklingen av politiavhør, og skrevet en doktoravhandling om justisfeil.

– Vi går en tung høst i møte. Det vil komme beslutninger i Baneheia-saken, Birgitte-saken og Silje-saken. Det er saker som blir vonde å se i øynene for rettsstaten vår, sa Rachlew som var med på storskjerm direkte fra Fiji, der han underviser lokalt politi om avhørsteknikker.

I panelet som diskuterte justisfeil på Juristforbundets årlige rettssikkerhetskonferanse, satt også forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr og advokat Bendik Falch-Koslung.

Bekreftelsesfellen

I sin doktoravhandlingen undersøkte Rachlew den såkalte bekreftelsesfellen, som han mener har påvirket håndteringen av tidligere straffesaker.

– Det er slik at når en beslutningstaker har gjort seg opp en mening, så starter de ubevisste kognitive forenklingsstrategiene å virke. Disse ubevisste strategiene er mye sterkere enn det vi tror.

Systemet må gjennom fire elementer for å forebygge bekreftelsesfeller, mener han.

Til stede ved panelsamtalen

• Bjørn Olav Jahr, forfatter og journalist.
• Bendik Falch-Koslung, advokat og varamedlem ved gjenopptakelseskommisjonen
• Asbjørn Rachlew, politioverbetjent, lærer ved Politihøgskolen og forsker.

Moderatorer

• Eva Sannum, kommunikasjonsrådgiver og podkastvert i «Tut & Mediekjør».
• Svein Tore Bergestuen, kommunikasjonsrådgiver, forfatter, og podkastvert i «Tut & Mediekjør».

– For det første må systemet erkjenne at vi er sårbare beslutningstakere. For det andre må vi ha kunnskap om hvordan bekreftelsesfellene fungerer. Videre bør det utvikles en metodikk som sørger for at vi følger en anbefalt metode for å stimulere åpenhet. Til slutt trenger vi systemer som gjør at de som fatter beslutninger følger metodikken, sa han.

Forkastet gamle metoder

Rachlew er tydelig på at politiet skal lære av sine feil.

– Det vi ser i politiet er at fellesnevneren i disse sakene er våre avhørsmetoder. Når jeg startet i politiet hadde vi en bekreftelsessøkende metodikk, der vi søkte etter tilståelser. Vi har antagelig provosert flere falske tilståelser enn vi liker å tro.

Han mener norsk politi kan se inn i kameraene når justisfeilene blir avdekket, og fortelle borgerne at de har tatt tak i problemene som har preget de tidligere sakene.

– Vi kan fortelle når vi endret oss, fra hva til hva og hvorfor. Vi har tatt et smertefullt oppgjør med tidligere tenkning, forteller Rachlew.

Mener pressen har sviktet

Bjørn Olav Jahr, forfatter og journalist, har skrevet bøker om blant annet Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken. På spørsmål om hva han tenker om pressens vaktbikkje-rolle i de nevnte sakene, er han ikke imponert.

– I Baneheia-saken tenker jeg at så og si alt har gått galt. Allerede dagen etter at politiet hadde arrestert Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen, var de avbildet på alle forsider av landets aviser. I den saken hjalp ikke pressens tilstedeværelse. Snarere tvert imot, svarer Jahr.

Han retter videre et kritisk blikk mot håndteringen av bevismaterialet som ble lagt fram i saken.

– Politiet uttalte på en pressekonferanse at de hadde DNA-bevis som hundre prosent sikkert knyttet Viggo Kristiansen til åstedet og ugjerningene. Senere ble det avslørt i retten at det hele var bløff. Deretter uttalte en rettsmedisinsk sakkyndig at de hadde sikre bevis på at det uansett var to gjerningsmenn. Også dette ble avslørt som usanne opplysninger.

– Der svikter pressen som ikke undersøker nærmere, spesielt når de vet at det har blitt avdekket bløff om DNA-bevis tidligere. Pressen ble veldig refererende, og etter hvert heiende i den saken. I stedet for å være opptatt av hvordan hendelsen hadde foregått, snakket man om hvem som hadde begått det, og skapte monsteret Viggo Kristiansen, sa Jahr.

– Det er mennesker som tar avgjørelser

Kommisjonen for gjenåpning av straffesaker besluttet i 2021 å gjenåpne Viggo Kristiansens sak, etter å ha avslått seks søknader tidligere. I ettertid har det blitt rettet et kritisk søkelys mot kommisjonens oppbygning og funksjon.

Advokat Bendik Falch-Koslung i Advokatfirmaet Mette Y. Larsen & Co har vært fast møtende vara for gjenopptakelseskommisjonen i omtrent ett år. Han mener kommisjonen deler ansvaret for å hindre justisfeil med domstolene.

Baneheia-saken gjenåpnes etter dissens 3 – 2

– Det primære ansvaret ligger hos de ordinære aktørene, domstolene. Kommisjonen skal fungere som en ytterste sikkerhetsventil, og er en slags erklæring fra systemet om at feil skjer.

– Norske domstoler avsier hvert år mellom 16.000 og 17.000 avgjørelser i straffesaker. Ingen vet hvor mange av disse som er uriktige, men jeg blir ikke overrasket om det nærmest daglig er noen som blir uriktig domfelt i Norge, fordi det er mennesker som tar avgjørelser, sa Falch-Koslung.

Utfordringer med kommisjonen

Gjenopptakelseskommisjonen skal fungere som et uavhengig organ som skal ta stilling til om en domfelt skal få ny behandling av sin sak i retten. Sekretariatet får tilgang til alle sakens dokumenter, før de sender relevant dokumentasjon videre til kommisjonsutvalget.

På spørsmål om kommisjonens svakheter, er Falch-Koslung klar på at det er utfordringer med slik strukturen fungerer i dag.

– Som medlem i utvalget har man tilgang til alle saksdokumentene, men har andre jobber ved siden av. I noen saker er det vanskelig å se for seg at man kan gå gjennom alle dokumenter. Derfor vil man ofte ta en avgjørelse ut ifra dokumentene som blir lagt fram av sekretariatet.

– Kommisjonen er ikke bedre enn de menneskene som er der, akkurat som domstolene, sa han.

Bjørn Olav Jahr er klar på at kommisjonen ikke har fungert optimalt ved håndteringen av Baneheia saken.

Bjørn Olav Jahr og Bendik Falch-Koslung snakket om styrker og svakheter med gjenopptakelseskommisjonen. 

– I den saken har kommisjonen fungert som en propp. Det har vært avslag fra dag en, og ble nå til slutt tatt opp marginalt med tre mot to stemmer, sa han. Jeg mener at man hadde grunnlag for å gjenoppta allerede i 2010, men da lot man være å gjøre det.

Hvordan øke tilliten til kommisjonen?

– Justisfeil skjer, og antakeligvis oftere enn vi liker å tro. Jeg tror det er mange tilfeller hvor det er 70-80 prosent sannsynlighet for at tiltalte er skyldig, hvor vedkommende blir dømt uten tilstrekkelig bevis. Ser man på de store tall er antakelig to til tre av ti uskyldige i slike tvilstilfeller, men det er vanskelig å vite hvem, sa Falch-Koslung.

– Det viktigste er å være bevisst på de bekreftelsesfellene og farene man kan gå i. Det er også et godt poeng at medlemmer bør byttes ut oftere

Både politiet og forsvarere bør bruke media mer, mener NRKs krimjournalist Olav Rønneberg

Påvirker mediene utfallet av straffesaker i Norge? Hvordan oppfatter dommere, politiet, forsvarere og journalister medietrykket rundt de største straffesakene? Dette var temaet i en debatt arrangert av Juristforbundet på Arendalsuka.

Media viktig for politiet

– Ingen av oss lever i et vakuum. Med så mange kanaler og sosiale medier, tror jeg vi ikke kommer unna at det vil være en påvirkning, enten bevisst eller ubevisst, sa leder for etterretning i Oslo politidistrikt, Grete Lien Metlid.

I panelet satt også krimkommentator i NRK, Olav Rønneberg, advokat John Christian Elden, og tingrettsdommer og leder i Dommerforeningen, Kirsten Bleskestad.

Metlid mener det har skjedd en profesjonalisering innad i politiet i forbindelse med mediehåndtering av straffesaker. Hun er positiv til å bruke medier som et hjelpemiddel i etterforskningsfasen.

– Mediene kan være en viktig del av en etterforskning. I tillegg er mediene vår mulighet til å kommunisere med folket, sa hun.

Hvis politidirektøren får det som hun vil, blir det minst en tverretatlig brannetterforskningsgruppe i samtlige politidistrikter.
Tverretatlige brannetterforskningsgrupper som Politidirektoratet ønsker, kan bli «kinderegget» som hever kvaliteten, reduserer behandlingstiden og øker oppklaringsprosenten.

Mange som er opptatt av rettssikkerhet går en tøff høst i møte. Mye tyder på at vi må erkjenne at rettsstaten vår har feilet – igjen. Muligens blir Baneheia-saken den vondeste. Men også Birgitte- og Silje-sakene kan bli vanskelige å se i øynene.

ASBJØRN RACHLEW, politioverbetjent og lærer ved Politihøgskolen og forsker ved Norsk Senter for Menneskerettigheter, UiO. Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. 

Jeg har selvsagt intet ønske om å snakke ned rettsstaten. Spørsmålet er hvordan vi kan forbedre den. Det skal faktisk en god del til. Om det var en enkel øvelse, ville vi ikke hatt disse vonde sakene.
Da hadde vi heller ikke hatt den 535-sider lange Bergwall-rapporten (2015) om hva som gikk galt. Hvordan en mann, i sterk rus – sponset av (den svenske) staten – villedet våre rettssystem. Han kalte seg selv Thomas Quick, og selv om han var syk, klarte han å villede oss, syv ganger på rad (!) med sine falske tilståelser. I min doktoravhandling om «Justisfeil ved politiets etterforskning» (2009) forsøkte jeg å finne svar til hva som går galt, når det går galt med politiets etterforskning.

Utgangspunktet var straffesaken mot Stein Inge Johannessen. Han satt varetektsfengslet i seks måneder, siktet for et drap han ikke hadde begått. Etter tre måneder ringte Stein Inge sin forsvarer og fortalte at han ville tilstå. Forsvareren fikk ham heldigvis på bedre tanker. Drapsmannen meldte seg fire dager før rettssaken mot Stein Inge.
Like «heldig» var ikke Fritz Moen. Han sonet over 18 år – også det med bakgrunn i sine falske tilståelser.
Falske tilståelser er en av flere umiddelbare årsaker til at uskyldige mennesker dømmes, og vil bli et gjennomgående tema i sakene vi må forholde oss til denne høsten.
Heldigvis kan norsk politi svare utfyllende på de grunnleggende spørsmålene vår rettsstat må stille seg:

Hva har politiet gjort for å forebygge slike falske tilståelser?
Frem til 2001 hadde vi ingen utdanning i avhørsteknikk. Først da ble det utdannet instruktører i avhørsteknikk, og i 2004 ble opplæringen og de nye metodene obligatorisk for alle etterforskere som søkte videreutdanning på Politihøgskolen.
Justisministeren vil altså kunne berolige alle som er interessert, og fortelle hvorfor norsk politi endret sin praksis: Fra en tilståelsesfokusert tilnærming – fundert på erfaring – til en informasjonsinnsamlende intervjuteknikk, fundert i forskning. Under sitt siste besøk til Norge (2018) undersøkte Europarådets torturkomité endringsprosessen, og omtalte den som et paradigmeskifte for Europa.
Det vil ta tid, men gradvis vil flere rettsstater utdanne et politi som kan se inn i kamera og fortelle hvorfor de har endret sin metodikk. Garantien blir ikke troverdig – og etter mitt syn ikke gyldig – før (a) politiet våger å fortelle hvilke avhørsmetoder de har tatt et oppgjør med, (b) hvilke teknikker de nå trener sitt politi opp i, og (c) dokumenterer sine avhør med lyd-/video -opptak.
Vi skal dessverre ikke lenger enn til Danmark før vi møter et politi som fortsatt har hemmelige avhørsmetoder. Dansk politi har heller ikke innført lydopptak av sine avhør. Jeg mener bestemt å vite at det siste, skyldes det første. Den primære årsaken til at jeg skriver denne kronikken er imidlertid ikke å opplyse om at norsk politi har tatt betydelige grep for å forebygge justisfeilene som blir tema denne høsten. Det oppgjøret informerte jeg offentligheten om for 20 år siden. Selv om enkelte kolleger ble sure på meg, fikk snuoperasjonen bred støtte – av påtalemyndigheten og internt i politiet. Senere fikk jeg fem års lønnet permisjon for å forske videre på justisfeil – og hva vi kan gjøre for å forebygge dem.
Nå er det på tide at påtalemyndigheten får tilsvarende midler og innleder forskning på sin egen bevisvurdering. Før det skjer, er jeg redd for at mine kolleger i påtalemyndigheten vil måtte erkjenne at de fortsatt utøver sin vanskeligste oppgave – bevisvurderingen – på tilsvarende måte som de gjorde da de vurderte tilståelsene til Jan Helge Andersen, fetteren til Birgitte og barna i Silje-saken.
Påtalemyndigheten har selvsagt tilegnet seg mer kunnskap om vitne- og beslutningspsykologi. Men kunnskap er ikke nok.

Etter granskningen av tilståelsene til Sture Bergwall, konkluderte vi med at påtalemyndigheten ikke har noen sentralisert metode eller fremgangsmåte når de vurderer bevisene politiet har samlet inn.
Jeg vet ikke hva årsaken(e) er, men meg bekjent er anbefalingen til påtalemyndigheten om å forske på sin viktigste øvelse – bevisvurderingen – ikke fulgt opp.
Da er det kanskje ikke så rart at det ikke utvikles støttende metodikk? Min politikollega Ivar Fahsing fikk sponset sin doktorgrad i beslutningspsykologi. Sammen har vi foreslått en retning for bevisvurdering. Men hvordan påtalemyndighetens jurister faktisk bør gå frem, finner de best ut av selv.
Politiet må fortsette utviklingen, men akkurat nå tror jeg flaskehalsen ligger hos påtalemyndigheten.
Det bør justisministeren gjøre noe med, og bevilge et stipendiat til en av påtalemyndighetens flinkeste jurister.

I den utlysningen må det presiseres at midlene ikke skal brukes til juss. Det kan de til fingerspissene. Målet må være å utvikle en metodikk som hjelper juristene til å identifisere de straffesakene der politiets tanker har låst seg. Det vil skje igjen – selv om vi må håpe og tro at frekvensen er lavere enn hva den nok har vært.

Kilde: VG