Synspunkt | Kjetil Ravlo: Vurderinger i Birgitte-Tengs-saken

Vurderinger i Birgitte-Tengs-saken

Birgitte-Tengs-saken har vært en av de mest omtalte drapssakene i Norge. Etter flere rettsrunder ble den tiltalte nylig frifunnet i lagmannsretten. Dommen kritiserer påtalemyndigheten for å ha gått i bekreftelsesfellen. Det er rettens vurdering, skriver Kjetil Ravlo.

Publisert: 22. desember 2023 kl 08.13

Oppdatert: 22. desember 2023 kl 09.01

Kjetil Ravlo er forbundsleder i Norges Politilederlag som er tilsluttet arbeidstakerorganisasjonen Parat.

SYNSPUNKT: Dommen er det siste av mange punkter i saken som får medias oppmerksomhet. Slik oppmerksomhet kan være bra, når det bidrar til læring og utvikling. Læring for å sikre best mulig rettssikkerhet bør være i fokus også i tiden som kommer, ikke jakten på syndebukker.

Jeg legger til grunn at alle som har vært involvert i etterforskning og påtalebehandling, har forsøkt å gjøre sitt aller beste.

Vurderinger er krevende

Lagmannsrettens dom er etter mitt syn et eksempel på at rettstaten fungerer. En gruppe mennesker, med relevant kompetanse har gjort en samlet vurdering av de bevis som foreligger, og funnet at det, under dissens, ikke er gode nok bevis til å felle dom.

Det fremkommer tydelig kritikk, knyttet til påtalemyndighetens bevisvurdering. Dette er en vurdering vi må legge til grunn har vært innom hos en rekke mennesker med relevant kompetanse i påtalemyndigheten både i politiet, hos statsadvokat og hos riksadvokaten.

 «Læring for å sikre best mulig rettssikkerhet bør være i fokus også i tiden som kommer, ikke jakten på syndebukker.»

 Den var også til vurdering i tingretten, som kom med en annen konklusjon enn lagmannsretten.

Men vi bør ta med oss begrepet «vurdering». I dette ligger det og en mulighet for riktig og feil vurdering, selv om den gjøres av flere, og av kompetente mennesker, i ulike roller.

Er Noen har vært raske med å ta til orde for at sakens håndtering bør medføre et skille mellom politiet og påtalemyndigheten. Jeg tenker at det er en konklusjon det foreløpig ikke er grunnlag for å trekke. De øvre påtalemyndigheters, og tingrettens bevisvurdering viser at en slik avstand ikke gir noen garantier for andre svar.

Skillet politi og påtale en løsning?

«Det vil finnes argumenter både for og mot et sterkere skille mellom politi og påtale.»

 Håndtering av Birgitte-saken vil med sikkerhet bli evaluert og læringspunkter identifisert. En annen relevant sak, Baneheia-saken er allerede under gransking av et eget utvalg. Om et skille mellom politi og påtalemyndighet blir pekt på som et tiltak her er uvisst.

Det vil finnes argumenter både for og mot et sterkere skille mellom politi og påtale. Et skille vil trolig medføre mer byråkrati og økte kostnader, uten at vi kan være trygge på at det blir noe annet enn «vurderinger» som skal gjøres også i fremtiden.

Et sentralt spørsmål blir da om vi skal rigge et samfunn som bygger nye strukturer for kvalitetssikring, eller om energien i stedet skal brukes for å utvikle kultur og kompetanse som sikrer best mulig grunnlag for å gjøre gode vurderinger.

Medias rolle bør diskuteres

Et annet moment, som bør blir gjenstand for ny debatt, er medias rolle.

I Birgitte-saken og andre profilerte saker har navn og bilde på den tiltalte blitt kringkastet med bred penn. Det er ikke sikkert at forbud mot dette er veien å gå, men en selvransakelse hos ulike medier om varsomhet må vi håpe kommer.

Ikke minst i erkjennelsen av at også i de alvorligste sakene forekommer det ulike vurderinger. Vurderinger som avgjør om et menneske er skyldig eller uskyldig. Å komme seg på beina etter frifinnelse, men etter formidabel medieomtale kan være svært krevende.

 «I Birgitte-saken og andre profilerte saker har navn og bilde på den tiltalte blitt kringkastet med bred penn. Det er ikke sikkert at forbud mot dette er veien å gå, men en selvransakelse om varsomhet må vi håpe kommer.»

Birgitte-saken er en tragisk sak for alle involverte, men aller mest for Birgitte og hennes pårørende, som fortsatte ikke har fått svar på hvem som drepte henne. Lagmannsrettens dom er likevel et uttrykk for at rettssikkerheten er til stede i Norge.

Det er fortsatt bedre at 10 skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. Det er min vurdering. 

Ørje-saken

For å kunne bidra til oppklaring av flere av de uløste drapssakene, er det avgjørende at dagens vitenskap og teknologi utnyttes og at etablerte oppfatninger utfordres. Dette må imidlertid aldri skje på bekostning av grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Her kan du lese litt om Ingrid, Lena og Siv m.fl. sitt arbeid i «Ørje-saken».

Spor i støv
På rom A2.1028 ved Oslo universitetssykehus står Lena Sundeng Furholt og Siv Aagaard bøyd over et økseskaft, kjøpt på Biltema for over 23 år siden. De to jobber med kriminalteknikk i Kripos.

Ørje-saken:
· Marit Ødegaard ble drept søndag 22. oktober 2000.

· Hun drev en bensinstasjon på Ørje.

· Gjerningspersonen brøt seg inn i huset hennes, og ventet på henne.

· Marit ble angrepet og drept med et økseskaft.

· Gjerningspersonen fikk med seg kontantene fra søndagsomsetningen på 25.000 kr.

· Dagen etterpå finner politiet et økseskaft i skogen like ved, med blod fra Marit Ødegaard.

Økseskaftet ble funnet 90 meter fra hjemmet til Marit Ødegaard, og er trolig drapsvåpenet. Dermed er det også en helt sentral gjenstand i saken.

Cold Case har jobbet med saken siden 2020. Noe av det viktigste de gjør er å lete etter tekniske bevis. Ettersom økseskaftet har vært i hendene på drapsmannen, er det ekstra viktig for dem å klare å få frem nye DNA-treff på akkurat dette.

– Vi håper jo å finne DNA fra noen andre enn Marit, sier kriminaltekniker i Cold Case, Lena Sundeng Furholt

Samarbeidsavtale om formidling av operativ informasjon fra Politiloggen til mediene

Roger Aarli-Grøndalen ANSVARLIG REDAKTØR – PUBLISERT Mandag 20. november 2023 – 10:14 SIST OPPDATERT Mandag 20. november 2023 – 10:32

NTB og Politidirektoratet har nå inngått en samarbeidsavtale om formidling av operativ informasjon fra Politiloggen til mediene. Løsningen bygger videre på det prisvinnende Oslopiloten-prosjektet.

«Politiloggen er utviklet slik at politiet kan publisere overordnet informasjon til allmennheten på politiet.no, og samtidig sende mer detaljert informasjon til mediene som jobber med dekningen av saken», skriver NTB i en pressemelding.

– Vi håper denne løsningen vil bidra til mer åpenhet rundt pågående hendelser og gjennom det øke tilliten mellom presse og politi, sier kommunikasjonsdirektør Hilde Ebeltoft-Skaugrud i Politidirektoratet

Ved enkelte oppdrag trenger man noe fysisk tyngde

Politiforum – Line Løkken Politiførstebetjent Innlandet politidistrikt
Publisert Mandag 13. november 2023 – 09:19

Når det gjelder mannlige ansatte, kan det virke som at det har blitt forbudt å si noe som helst negativt om kvinner, kvinnelige søkere, kvinner i operative stillinger, etc. i politiet.

Derfor føler jeg et ansvar som kvinnelig ansatt i en operativ stilling å si høyt det jeg tror mange ikke tør å si høyt:

«Jeg vil ikke ha overvekt av kvinnelige studenter på Politihøgskolen!»

De fire siste årene har det vært flere kvinner enn menn som har søkt seg til og blitt tatt opp til Politihøgskolen (PHS). Politikerne og en del ledere jubler, fordi de blant annet ønsker flere kvinnelige ledere og flere operative kvinner – men man kan ikke tvinge kvinner inn i operative stillinger.

Parallelt ser man at flere kvinner enn menn velger å ikke søke operative stillinger, og man ser at det er et flertall kvinner som faller fra

Jeg er positiv til en robust kvinnelig makker ute på gata, men jeg er negativ til at vaktlagene skal bestå av storparten kvinner.

Ved enkelte oppdrag trenger man noe fysisk tyngde.
Jeg er positiv til mangfold, og kommunikasjon er tross alt vårt viktigste verktøy jf. politiloven §6. Men, ved enkelte oppdrag trenger man noe fysisk tyngde. Fysisk tyngde fører ofte til at man får bedre selvtillit inn i oppdraget og således blir bedre mentalt forberedt.

Ved noen oppdrag er jeg glad for at «den og den» er på jobb, fordi jeg vet at de er mentalt og fysisk kapable til å bistå meg.

Jeg har pratet med flere jenter som er redde for å være på jobb når den eneste makkeren de har er ei jente, og de til sammen veier rett over 100 kilo.

De er redde for å være på jobb, og redde for at visse oppdrag skal skje akkurat på deres vakt. Dette fordi de frykter at de ikke skal kunne håndtere oppdragene – fordi de er fysisk underlegne.

Ja, vi må ha mangfold, men begynner det å gå for langt?

Should the PI be using the term «professional investigator» in preference to «private investigator»?

I share my own provocative thoughts for discussion.
Some people in the industry might prefer the term «professional investigator» because it can convey a wider and more professional scope of work. Here’s why:

  1. Avoiding stereotypes and media portrayal: The term «private I» often brings to mind stereotypes and clichés fuelled by movies and television series – the hard-boiled detective in a trench coat, working in shady circumstances, and in my experience, it is the preferred term used by the Walter Mitty, and we have all come across a few of them in this industry. «Professional investigator» on the other hand lacks these pop culture overtones and might therefore be seen as a more accurate representation of the work that investigators do.
  2. Broad Scope: «Professional investigator» could cover a wider range of investigative work, including corporate, insurance fraud, background checks, and legal investigations. It doesn’t limit the perception of their work to individual or private cases.
  3. Professionalism: The term «professional» inherently implies a level of competency, training, and adherence to ethical standards. It conveys a sense of legitimacy and seriousness, which can be important in legal and corporate settings.
  4. Emphasis on Specialisation: The term «professional investigator» can be seen as a more generalised term that allows for a range of specialisations. For example, you might specialise in areas such as cybersecurity, financial fraud, or other types of specialised investigations. This term allows for the inclusion of these various areas of expertise.
  5. Client Perception: From a marketing perspective, the term «professional investigator» might be seen as more appealing to potential clients even though harder to find, so «private i» may be a better choice if your agency struggles to secure repeat business or gain referrals. «Professional investigator» can give the impression of a higher level of professionalism and expertise, important in attracting the better clients.
  6. Respectability: While this is related to avoiding stereotypes and media portrayal, it’s worth noting that the term «professional investigator» can lend a certain degree of respectability. This could be important in contexts where working alongside lawyers or corporate executives.
  7. Setting Expectations: The term «professional investigator» sets certain expectations about the nature of the service provided. It suggests a formalised, systematic approach to gathering and analysing information, which might be more in line with what clients are looking for.
    Both terms are valid and it ultimately depends on the specific nature of your work, business model and possibly even need for search engine ranking.
    Lastly, whatever term you prefer, the important thing is to maintain a high standard of professionalism and ethical conduct

Tony Imossi – IKD